Oppfølgeren til Fear Of The Dawn kommer i en langt mykere innpakning.
Det er knapt tre måneder siden Detroits store rockesønn slapp sin eksperimentelle ventilering Fear Of The Dawn. Og der den plata bød på en kavalkade av eksplosiv ekspresjonisme, fortsetter dette ekte renessansemannen nå med en like lidenskapelig mengde dypt tilfredsstillende låter. Denne gang i en mye mykere innpakning.
For der forrige Fear Of The Dawn fokuserte på elegante eksperimenter gjennom et ganske intenst og rocka trykk, er Entering Heaven Alive i stedet en plate som fremfor alt fremhever Whites fortellende tekster og følelse for en roligere, men likevel dynamisk instrumentering. Og der Fear Of The Dawn tydelig så ut til å fokusere på rå kraft, er Entering Heaven Alive istedet et håndgripelig manifest for en vakkert skjør og behagelig sårbarhet.
Jordnært og avkledd
At White faktisk spilte inn begge disse albumene samtidig, og fra starten til og med planla å gi ut alt som et enkelt album, virker nå i ettertid nesten utenkelig.
Med Entering Heaven Alive fokuserer White tydelig mer på en karakterdrevet, jordnær lyrisk og først og fremst akustisk produksjon som virkelig fremkaller det emosjonelle og føles påtagelig personlig og tilstedeværende. Derfor lykkes White med å balansere tone og lyrikk gjennom en hovedsakelig velkjent – og etterlengtet – avkledd helhet.
