Mando Diao: Infruset

Greit, helt fullstendig krise er det ikke. Men når de ligner mer på Bo Kaspers Orkester enn seg selv, er det kanskje på tide å ta et par steg tilbake og lukte litt på kaffen. Lukte på ett eller annet i alle fall, noe som får oss til å våkne.

Det er som om de prøver å være en mellomting av sitt opprinnelige uttrykk og noe Dungen-aktige tilnærminger. Tanken er sikkert ikke så dum den, gjennomførelsen skranter det mer på. Det er ikke dermed sagt at alt her er håpløst, det finnes låter som fungerer - for eksempel tittelsporet, minus bølgeskvulpingen på slutten. Og hadde «Snigelns visa» gått dobbelt så kjapt, så hadde det sikkert vært nok en Mando Diao-klassiker, for den byr i alle fall på noe «Infruset» som helhet i stor grad mangler - nemlig melodier. Den fungerer for øvrig bra som den er også.