x
Norske nasjonalskatter

Gåte, Elvescenen, Pstereo

Norske nasjonalskatter

Anmeldt av Tord Litleskare | GAFFA

Gåte er praktisk talt på hjemmebane når de spiller på Pstereo-festivalen for første gang fredag kveld.

Etter en eksplosiv åpning med Rideboll Og Gullborg fra fjorårets EP, kommer Sjå Attende ganske overraskende allerede som andre låt.

Det skyhøye energinivået på scenen tones så ned med Liti Kjersti. En vakker folkevise, men i dagslys og blå himmel blir den ikke så magisk og mystisk som man skulle ønske. Med Stolt Solvår er de tilbake med villskapen vi fikk en smaksprøve på i starten.

LES OGSÅ: Starten på et vakkert eventyr.

Under Knut liten og Syvelin er Gunnhild Sundlis stemmeprakt rett og slett helt nydelig. Måten hun varierer i styrke og klang er med på å formidle de ofte dramatiske folkevisene på en dynamisk og følelsesvekkende måte.

Burde de hatt avslutningskonserten?

Gjennom store deler av konserten gjør gitarist Magnus Børmark virkelig alt i sin makt for å hale ut hyl og kontrollert støy fra gitaren ved å banke og hive den rundt for å fremprovosere feedback. Det låter både røft og skittent, og ikke minst veldig kult. Det må også sies at jeg sjelden har sett en så leken bassist som hopper, sparker og slenger bassen rundt seg i en vill musikalsk dans med gitaristen.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Jeg tenker på hvilket under det ville gjort for stemningen om Gåte hadde hatt avslutningskonserten denne kvelden. For Gåte-publikumet er virkelig revet med, og når Gunnhild dirigerer publikumskoret under Knut Buens tekst om kjærleik, høres det ut som en dyp og harmonisk blanding av RBK-kamp og etegilde fra Ronja Røverdatter.

Bendik Og Årolilja får samtlige i publikum til å hoppe opp og ned i takt med musikken, og det at Sjå Attende-kruttet ble brent såpass tidlig i konserten, er allerede glemt.

Hissig, rått, skjørt og sårt

Når mørket begynner å senke seg langs elvebredden og låta Draumefanga kan høres gjennom en stadig tykkere tåke som omringer den hvitkledde vokalisten, nærmer vi oss den mystikken jeg savnet innledningsvis. Under Margit Hjukse blir det ganske mye klunder når Magnus skal leke seg med håndholdt-lyskaster-møter-gitar-showet sitt. En sprek affære som ender oppå en rigg fem meter over scenegulvet, men jeg har sett det bedre tidligere i sommer.

LES OGSÅ: Britisk avis: «Denne festivalen hadde årets beste lineup».

Selv om festivalsommeren snart er over, leverer Gåte en knallsterk konsert full av kontraster. Hissig og rått, tidvis like skjørt og sårt som noen av skjebnene i visene, før en dramatisk oppbygning får scenen til å eksplodere gang på gang.

Dette er scenekunst i særklasse, og om ikke Gåte er en i seg selv, er de i alle fall mestre i å formidle noen av de norske nasjonalskattene.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA