Hardcore punk møtte hiphop i en eksplosjon av hissig skriking, ville trommer og feite synthriff. Mosh-manko og litt shitty lyd er det eneste som står i mellom trioen og et høyere terningkast.
"Idiotiske musikalske ambisjoner"
Shiner beskriver seg selv som en "eksperimentell hiphop-trio fra Oslo". Før by:Larm så har de såvidt rukket å få to konserter og én utgitt singel under beltet, men det har vært nok til å etablere rykter om et bananas liveshow man bare må få med seg.
I bioen sin på by:Larms nettsider promoterer de "ekstremt energinivå og idiotiske musikalske ambisjoner". Det synes jeg, som ungdommen sier, er lættis å melde. Med tanke på at de blant annet har med seg Combos-kapteinen Axel Olsen med på vokal er i mine øyne et stort selling point. Under Øya i fjor gikk vi så langt som å si at han klarte å brygge opp til et punkrock-show som selv Honningbarna ville slite med å overgå, Så noe gjør han svært riktig. I tillegg så sitter teknisk begavede Pom Poko-medlem Ola Djupvik bak trommesettet. Sistemann kjenner jeg ikke til, men han er sikkert kul han og<3
Oslos Death Grips
Når jeg ankommer et godt fylt opp lokale og steller meg ved scenen så merker jeg at det ikke er noe gitarer eller forsterkere, men jeg ser en kis bak noen synths. Punk må ikke nødvendigvis være gitarbasert men det overrasket meg helt ærlig litt. Når det som lyn fra klar himmel manifisteres en skjærende lydvegg på scenen skjønner jeg fort hva slags synths det er snakk om. Disse gutta er på en Death Grips type ting. Fett.
Når Olsen begynner å gaule i mikrofonen skriker han SCREAM MOTHERFUCKER gjentatte ganger. Tror jeg. Åpenbart innser jeg at det generelt er vanskelig å høre nøyaktig hva som blir artikulert når noen vrenger stemmebåndet, bruker all lungekraft og presser leppene inntil mikrofonen. En helt forsvarlig og nærmest forventet måte å synge på for en hardcore-vokalist. Problemet er altså ikke synginga/skrikinga. Det er delvis mikrofonlyden og delvis det planmessig utradisjonelle konsertlokalet, men mest av alt er det synther og playbacks som alltid overdøver vokalen.
Prestasjonsmessig lider Shiner likevel lite nød: Vokalisten er i utgangspunktet beskjedent bygd høydemessig, men oser såpass av overmenneskelig berserk-patos at han på få sekunder blir den største fyren i rommet.
En hedensk krigsgud bak trommene
Egentlig var gutta rause nok til å gi meg setlista si på slutten av giggen så jeg kunne integrere låttitler inn i anmeldelsen, men setlista jeg fikk var krøllet til en våt ball og tilsynelatende blitt skrevet med leppestift. Det er rått at den ser ut som den er skrevet med blod, men det er på ingen måte mulig for en vanlig dødelig å tolke hva som er skrevet på denne lappen.
Låttitler eller ikke: Djupvik spilte som en hedensk krigsgud bak trommesettet med imponerende grad av variasjoner, soloer og call and response med bandkollegene. Han er en åpenbar master of his trade og kan langt mer enn å bare spille hardt og fort. Trommene er hele grunnmuren til musikken samtidig som han uanstrengt veklser mellom taktarter. Det liker vi.
Shiner lager ikke låter hvor støy og dynamikk går på bekostning av hverandre. Noe mangt et hardcore-band bør notere seg som mulig.
Samspillet tyder på at gutta er godt forberedt. Jeg gliste fra øre til øre og headbanget fornøyd med til mange av låtene, og hadde en fin konsertopplevelse. Synd at crowden må mases på for å gidde å komme et par skritt nærmere scenen. Føltes unaturlig at ingen moshet på en konsert som dette. Det så ut som mange koste seg, men bransjekæksene på denne festivalen ødelegger konserter med sin selvhøytidelige immobilitet. Ellers så er det uheldig at hele opplevelsen led noe av en distraherende uproposjonell mix.
Omstendelige problemer til side: Shiner var et dødsbra liveband. Dette er noe jeg har vilt lyst til å se igjen.
