I dag fyller den lille mannen med den store gitaren 60 år. Gjennom en lang karriere har han gitt verden den ene legendariske gitarsoloen etter den andre.
En liten mann med en stor gitar, gjerne forbundet med sin skoleuniform. Slik kunne man beskrive Angus Young (bildet) i allmenn tale, og alle ville forstått hvem vi snakket om. Med AC/DC har Young nemlig levert noen av rockens aller største og mest gjenkjennelige hits - Du kan sikkert nevne dem i fleng.
Han er berømt for sin lettgjenkjennelige spillestil, som kan få gitarister såvel som luftgitaristen til å ta deres ekte eller forestilte instrument i hendene og jamme med når låtene innbyr til fyrrig gitarspill.
Selvom hele verdens gitarnerder kan samles om det faktum at Angus Youngs evner på sekstrengeren og hans betydning for rockemusikken ikke kan undervurderes vil kritiske røster kanskje bemerke at han repertoar av licks ikke umiddelbart byr på den slags flashy ekvilibirisme som 80-tallets shreddere - Van Halen, Randy Rhoads og Yngvie Malmsteen - ga verden.
Teknikker som two-handed-tapping, sweep picking og whammy dive-bombs er ikke ingredienser i en klassisk AC/DC-gitarsolo, men det ville også være å skyte fullstendig forbi hvaslags gitarist den lille mannen med den store Gibson SG-gitaren egentlig er.
Han henter sin inspirasjon fra den fundmentale rockskolelærebok av blues. Hans licks er hentet direkte fra rockens hellige sten, og de blir spillt med en så ren attitude at det kun kan beskrives som det rene rakettstoff den primale rock & roll kjører på.
Sjekk ut GAFFAs utvalg med Angus Youngs fem beste gitarsoloer. Nederst kan du også se et GAFFA-intervju med Young og AC/DC-bassist Cliff Williams fra november 2014.
Er det noen gitarsoloer du føler mangler på listen? Skriv gjerne hvilken og hvorfor i kommentarfeltet under artikkelen.
For Those About To Rock (We Salute You) (For Those About To Rock (We Salute You), 1981)
De har ikke lagt fingrene imellom på denne hymnen til alle som tar på seg skinnjakkene og drikker seg fulle på fredagskvelden til høytdunkende rockemusikk. Den frenetiske energien, som Young fremmaner i med hurtige licks, demonstrerer vitterlig at når festen skal kulminere kan han sagtens levere varene uten å miste pusten.
T.N.T. (T.N.T., 1975)
Det er dog en velkjent visdom at en gitarist ikke behøver å få gripebrettet til å gå oppi flammer for å fremmane en effektiv gitarsolo. Bluesgitarister vet utmerket godt at det eneste du behøver er å treffe den riktige tone for deretter å melke den til den er blå. Young viser virkelig frem sine bluesrøtter her.
Highway To Hell (Highway To Hell, 1979)
En rendyrket klassisker skrevet om livet på veien. Her viser Young atter en gang sine røtter i bluesen og legger ut med et nikk til læremester og idol Chuck Berry.
Høydepunktet er utvilsomt bendet fra 14. bånd, når soloen på studioopptaket vender tilbake for andre gang. Eksplosivt!
You Shook Me All Night Long (Back In Black, 1980)
Hvis vi skal snakke om oppbygging er gitarsoloen i You Shook Me All Night Long utvilsomt et eksemplarisk bevis på hvordan man klart formidler en enkel idé. Nybegynnere kan være med her – og lære mye om spilleøkonomi, og hvor på beatet man skal legge den rigtige fraseringen.
Soloen er som en fin liten fortelling som innenfor låtens rammer utfolder seg som en metalknyttneve forkledd som en delikat blomst.
Back In Black (Back In Black, 1980)
Det rullet skikkelig for AC/DC i starten av 80-årerne. Åpningsriffet til Malcolm Young er ikke bare en del av den harde rockens ABC, Back In Black rommer også en så klassisk Angus Young-solo at den må fremheves som glasuren på kransekaken.
Soloen har alt: Fenomenal oppbygning, inderlige bends og blues-swagger, hurtig fingerspill og energi.
