- Om musikken og livet.
I år lanserer Hi-Fi Klubben og Øyafestivalen et nytt konsept, nemlig Hi-Fi Scenen. Her vil fire musikere eller band intervjues under festivalen. Med et lydanlegg i verdensklassen vil intervjuer Sondre Lerche gå i dybden av musikken, ved å se på reisen fra låtskriving til studio. Som Lerche selv sier, "her får du høre ting på en liten annen måte enn ved de andre scenene på festivalen."
Første gjest til Hi-Fi Scenen er Shamir, et av verdens store pop-håp. Med elektroniske undertoner og musikalsk inspirasjon fra både house og disco, sjarmerte han kritikerne i senk da han slapp debutalbumet sitt, Ratchet, tidligere i år. Under kan du lese høydepunktene fra Lerche sitt intervju med Shamir på Hi-Fi Scenen onsdag 12. august.
Hva er ditt første minne fra musikkens verden?
Da jeg var 4 eller 5, hadde tvillingen til moren min laget et studio hjemme hos seg. Her kom vennene deres over og spilte inn låter, og jeg tenkte "dette har jeg også lyst til!" Etter hvert, da jeg fylte 14, skaffet jeg meg mitt eget soveroms-studio. Jeg vokste opp i L.A., men det var første her jeg fant musikken.
Å bo i L.A. er jo ekstremt eksentrisk for oss nordmenn. Til tross for at du vokste opp i ørkenen, klarte du å finne musikken hjemme hos deg selv. Hvordan var det å vokse opp et sted uten en sterk musikkscene?
Vel, jeg begynte i band. Vi klarte dessverre ikke å booke konserter siden vi kun var 16 år gamle da vi startet. I L.A. kan man ikke spille på utesteder før man er 21. Jeg skjønte uansett at dette var det eneste jeg ville, å lage musikk var og er som å puste for meg.
Stemmer det at dere spilte punkrock?
Det stemmer! Dette var i New York. Jeg spilte og sang i et band som het Anorexia. Vi var grusomme! Vi var bare to stykker, og min oppgave var å synge, spille gitar og spille trommer med føttene mine. Trommemaskinen fungerte jo ikke alltid, og jeg merket at jeg ikke stolte på teknologi.
Ettersom du har gått fra punkrock til å lage elektronisk popbasert musikk, antar jeg at du nå mestrer teknologi?
Ikke i det hele tatt! Jeg eier ikke en PC engang!
Kan du fortelle litt om bakgrunnen til låten Vegas?
Vel, den handler jo om Vegas, hvor jeg kommer fra. Den spiller litt på klisjeene fra byen, men mest på de mørkere aspektene som de negative effektene byen har på menneskene som bor der. Som det sies i sangen: "If you're living in the city, you're already in hell…"
Noen av låtene, som for eksempel Vegas, er jo åpenbart laget for dansegulvet, hvordan lagde du sangen?
Dette er jo det eneste sporet på albumet jeg ikke skrev alene. Tanten min, hun som hadde studio hjemme hos seg, lagde versene. Hun er ingen musiker, men hun elsker å skrive. Etter å ha skrevet låten, ble den sendt til produsenten min, Nick Sylvester. Han godkjente den, og den havnet på platen.
Hvordan forholder du deg til å jobbe med andre?
Jeg jobber nok best alene. Jeg liker for eksempel ikke å skrive i studio siden det er andre mennesker rundt. Jeg må gjøre det på rommet mitt alene, det gjør det mye enklere. Der sitter jeg med gitar og trommemaskin og synger på egenhånd.
Visste du at hit-singelen din, On the Regular, kom til å bli så stor som den ble da du lagde den?
Faktisk så skrev jeg den og håpte at den aldri skulle slippes. Jeg mottok selve bakgrunns-sporet og tenkte "Jeg kan ikke synge til denne!" Jeg visste at produsenten min ville kreve at jeg i hvert fall prøvde, så jeg gjorde nettopp det. Jeg rappet over den i stedet for å synge. Folk elsket det, og sa at det kom til å bli hit-singelen min. Jeg visste selv at jeg ikke var en god rapper, men jeg synes det er gøy. Før, da jeg spilte i Anorexia, varmet jeg opp med å rappe for moroskyld. Så hvis det ikke ble pop, så kan det godt hende jeg hadde gått rap-veien!
Hør On the Regular her:
Klarer du å forstå hvor mye glede du har gitt dansegulv verden over?
Tusen takk for at du sier det, det er helt fantastisk.
Hvem er inspirasjonskildene dine?
Da jeg første begynte å skrive låter, elsket jeg artister som Iron & Wine og Taylor Swift, så de har absolutt påvirket meg mye. Jeg hører på mye country og mye rolig musikk nå.
Du nevner jo countrymusikk, som gjerne har en sterk narrativ som driver låtene frem. Det er gjerne uvant når det kommer til elektronisk-basert musikk.
Ja, jeg synger ikke om å ta piller, om horer og om å riste på rumpa. Jeg er absolutt inspirert av måten countryartister skriver låtene sine på. Jeg vil jo si noe, jeg vil ikke bare skrive en låt for å skrive en låt.
Et eksempel på en slik låt er jo Demon, har du lyst til å fortelle litt om den?
Jeg liker som regel å skrive om problemer mennesker går igjennom, men dette er nok det eneste sporet som er ren historiefortelling. Den handler om å like noen som er uoppnåelig, en person som er veldig ordentlig av seg. Hva skjer da når man gjør denne personen om til en ond person?
Hør Demon her:
Synes du at det er vanskelig å komme frem til hvordan du vil ha en låt?
Når det kommer til låter har jeg nok bare freaket ut en gang, med sporet For the Kill. Ellers er jeg ikke så vanskelig å ha med å gjør. Jeg stoler på det jeg lager, og passer på at låtene er sterke nok til å snakke for seg selv.
Andresingelen din, Call it Off, hvordan vil du beskrive den?
Melodien er sterkt inspirert av Jewel og låten I Do. I tillegg er den sterkt påvirket av B-52. Den handler om å klare å leve med negative situasjoner i livet.
Hør Call it Off her:
