Funky tyskere, britiske legender og italienske storband. MGP-aktuelle El Cuero plukker sine Eurovision-favoritter.
El Cuero (bildet) slipper i dag sin nye singel Ain't No Love (In This City No More), som også er guttas bidrag i årets Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest), hvor bandet konkurrerer for første gang mot artistnavn som Linnea Dale, Cir.Cuz, Moi og Martine Marbel.
I den anledning har vi spurt El Cuero om å sette sammen sin topp 5-liste over MGP-bidrag gjennom konkurransens 58 år lange stolte og rufsete historie.
Joy Fleming - Ein Lied Kann Eine Brücke Sein (Tyskland, 1975)
— Überfunky låt, bra kjole, fet vokalist, fett arr. Alt er bra her!
The Shadows - Let Me Be The One (Storbritannia, 1975)
— Tostemt gitar. Trenger man si mer? Et av verdens mest innflytelsesrike gitarband, som ble mer og mer funky på 70-tallet!
France Gall - Poupée de Cire, Poupée de Son (Luxembourg, 1965)
— Første låt som vant Eurovision som ikke var ballade - rock! Skrevet av Serge Gainsbourg og greier.
Domenico Modungo - Nei Blu Dipinto Di Blu (Italia, 1958)
— Fet storbandlåt som har blitt covret i tusenvis av versjoner. Må være en av de mest suksessfulle Eurovisionlåter ever, og den kom bare på tredjeplass (noen hevder det var pga tekniske problemer og Domenico måtte synge på nytt).
ABBA - Waterloo (Sverige, 1974)
— Kanskje ikke den beste ABBA-låta, men likefullt en av de bedre i Eurovision. Er liksom noe spesielt med svensk melodiføring. Outfits som slår det aller aller meste, og Agnete er vel passe foxy her skulle vi tro. Var vel her den opprivende rivaliseringen mellom fansen til KISS og ABBA begynte. En kamp KISS vant! Og den gitaren til Benny fantes det nesten ikke makan til selv i glamrockens glansdager på 80 tallet. Helt sjef!
Bonuslåt: Hoffmann & Hoffmann - Rücksicht (Tyskland, 1983)
— Nydelige gitarer, trommer og outfits. En ordentlig rysare av en låt. Her stemmer alt! Hoffmann & Hoffmann må være Tysklands svar på Olav Stedje. På godt og vondt.
