Nyhet

Oslo World Music Festival: En fest uten sidestykke

Vi plukket ut tre konserter som beviser hvorfor OWMF er av det mest unike i norsk kulturliv.

[Bilde: Skip & Die]

Baloji. Parkteateret. Oslo World Music Festival.

Kongolesiske Baloji gjestet Norge for første gang da han torsdag spilte på Parkteateret under Oslo World Music Festival.

Selv insisterer Baloji på at det slett ikke er World Music han og bandet Orchestre de la Katuba gjør. Under konserten sa han det unnskyldende til festivalen, og med tydelige utropstegn. Men den sjangeroverskridende oppvisningen han gjorde på scenen var det ingen grunn til å unnskylde. Den var, uansett fortegn; stor.

Baloji flyttet med sin far fra Kongo til Belgia da han var fire. Der drev han blant annet med hip-hop og poesi. Han var også medlem i ett av Belgias ledende hip-hop kollektiv frem til 2004, da indre stridigheter i kollektivet tok fra ham motivasjonen. Først da han etter 25 år fikk kontakt med sin biologiske mor, som fortsatt bor i Katuba i Kongo han fant tilbake til musikken. Og på eget vis har fornyet den.

Da han entret scenen var publikum allerede gode og oppvarmet av norske Lotus. En dame man etter all sannsynlighet kommer til å høre mer til fremover. Det at det skulle komme til å bli mye heitere, lå likevel i de såkalte kortene. Og da ikke bare grunnet musikkens varme undertoner.

Baloji sto knapt stille et sekund utenom de gangene han tok tak i alvoret. Som så mange andre artister med røtter fra det afrikanske kontinentet vil han mer enn å bare underholde. Han bruker musikken til å fortelle noe mer, noe viktig. For enkelhets skyld kalt politikk. Han snakket om at drøye femti års frihet er kort tid, at landet, og landene omkring, er unge, er på vei. Han snakket om en verdensdel som er på vei opp. Også. Han snakket om oppmerksomhet. Om bevissthet. Og så snakket han om noe av det viktigste av alt: Å elske.

[fortsetter under]

 Han gjorde det man under andre omstendigheter kunne kalt obskøne bevegelser med mikrofonstativet. Han beveget hoftene mot publikum. Han satt på kne, ba publikum gjøre det samme. For å si at denne kvelden skulle man gjøre det ''Kinshasa Style''. Så beveget han seg slik det ikke sømmer seg.

Det kunne blitt kleint. Men det var helt riktig. Som et forspill til den påfølgende kampsangen Independancé Cha-Cha-G77.

Musikalt vekslet det mellom hip-hop, soul, funk, easy listening, tradisjonell kongolesiske folk og nær sagt industriell rock. Det var likevel aller mest en hip-hop miks til å bli rent salig av. For uansett hvor mye de andre sjangerne førte og forførte, var det hans flow som var selve det førende elementet.

Unntaket var avslutning på hovedsettet. Der var det den gjentakende rytmen som insisterte, og maskinelt transcenderte, med trykk på transen. Og pulsen, som steg, og steg, til et klimaks som overskygget selv første ekstranummerets sterke personlige historie om hans mor.

I introen til siste låt sa han det ville bli episk. Han underdrev. Med dempet ropert kalte han inn til noen ennå heftigere minutters musikkfest, med både publikummer og oppvarmer dansende på scenen.

 

Skip & Die, Lørdag 2. november, Blå.

Skip & Die var et av de bandene det var knyttet høye forventninger under årets Oslo World Music Festival. Bandet er ledet av sørafrikanske Catarina Aimée Dahms, for tiden bosatt i Nederland der hun samarbeider med produsenten Jori Collington.

Dahms har reist verden rundt og plukket med seg saker til inspirasjon. Underveis i lørdagens konsert virket det likevel tidvis mest som hun var inspirert av M.I.A. Ikke bare i form av en fargerik kopist, men i så vel lydmiks som i banghra-effekter.

Rett nok var det mer dub, og dubstep, i det forvillede urbane lydbildet, som også leflet med tradisjonell psykedelika i flere undertoner, og housemusikken i overtonene.

Dahms var akkurat hva som ble hvisket mellom publikum – ei tøff dame. Med mengder av energi, som i hvert fall nådde frem til dem nærmest scenen.

Det er mulig hun, og bandet som for øvrig opererte med to trommesett, er vant til å slite mindre for publikums løssluppenhet. På et halvfullt Blå måtte de imidlertid jobbe.

Det er lite å trekke for innsatsen. Frontkvinnen tok seg til og med en lang svingom nede på gulvet. Slikt gir alltid bedre stemning. Noe gikk likevel tapt i anstrengelsene. Eventuelt forstått som bandet fortsatt har litt å gå på før de får den musikalske galskapen til å gå av seg selv.

Når det imidlertid fungerte, som under den hardcore kjærlighetslåta Love Jihad, og i ekstranummeret. Da skjønte man hvor hypen kom fra. I sistnevnte tok hun barbiestemmen på, mens gitaristen var en breial Ken. Det var til og med morsomt, i tillegg til hoppende dansbart. Men moshpiten hun ønsket seg tidligere i settet. Den kom aldri.

Det gir interessante lydbilder nå innstillingen åpenbart er ''sjanger ingen hindring''. Men begrensning er også en kunst. På lik linje med det faktum at løper du i alle retninger på en gang, kommer du egentlig ingen vei.

For til tross for det trøkket de to trommisene skapte, en utadvent og bevegelig vokalist, og noen vidunderlig voldsomme dubsteppende overganger forsvant det virkelig ville i det musikalske virvaret. For mye er noen ganger ikke nok.

Festival au desert – i eksil. Lørdag 2. november, Rockefeller.

 

Festival au desert – Festivalen i ørken – er altså i eksil. Den har blitt drevet fra Mali på grunn av islamister som mildt sagt ikke liker musikk. Ekstremistene dreper musikere.

Dette har imidlertid ikke stanset arrangørene. De har tatt med seg et knippet Maliske artister i en ''karavane for fred''. Dermed kommer ørkenen til oss, og vi blir gjort oppmerksomme på at friheten til å uttrykke seg musikalsk heller ikke kan takes for gitt.

Festivalen var deltakende under OWMF i form av seminaret Music As A Weapon, Rokia Traore på Sentrum Scene (som GAFFA ga fem stjerner da hun spilte på Blå i sommer) og altså en helaften på Rockefeller.

Fire band sto på scenen. Imarhan N'Tinzeraf, Atlanter, Tekamba Super Khoumeissa og Vieux Farka Touré.Grunnet Ørkenfestivalens sammenfall i tid med andre festivalkonserter baserer omtalen av Atlanter seg på annenhånds informasjon, men det norske viddeblues-bandet spilte etter sigende strålende.

Imarhan N'Tinzeraf fikk æren av å åpne showet. Av samme årsak som ovennevnte Atlanter er dette ikke en fullstendig anmeldelse av deres opptreden. Det gjelder også Tekamba Super Khoumeissa, som i grunn nesten kan forbigås i stillhet. Imarhan N'Tinzeraf hadde derimot grooven inne.

[fortsetter under]

Alle som kjenner til Tamikrest vil nikke gjenkjennende til deler av lydbildet hos dette bandet fra grenselandet mellom Mali og Algerie. Line-upen i de to bandene er til forveksling også ganske lik. Med en mannlig og en kvinnelig vokalist.

Musikalsk sett var det altså ørkenblues, i en nesten klassisk, vuggende innpakning. Tradisjonelt var også det visuelle uttrykket, hvor to av dem hadde dekket til ansiktet, også. Kvinnen hadde derimot håret bart, og sto for samtalen med publikum. Og dansen, som smittet lett.

Hun skulle for øvrig komme på scenen igjen senere, og livne opp den allerede livlige konserten med Vieux Farka Touré.

Men før det, skulle en konsert som trengte et par låter på å komme seg på skikkelig groove, få satt seg skikkelig.

Drøye to timer senere kom så kveldens største stjerne på scenen. Han etterfulgte festivalsjefen for eksilfestivalen som lovpriste støtten til frihet, og ytringsfrihet, fred og demokrati. Det var høystemt. Tekamba Super Khoumeissa som hadde stått på scenen like før, hadde sannsynligvis gjort seg transcenderende under en høyere himmel, i et telt, i sanden. På Rockefeller ble det ingenting å feste seg ved. I hvert fall ikke for noen som ikke fikk med seg mer enn deres siste 20 minutter.

Touré visste man derimot allerede i første låt at kom til å bli minneverdig. Han kritiseres av enkelte for å gjøre musikken for tilgjengelig for vestlige ører. Og tilgjengelig er bluesen så visst. Den inviterer til å lytte, til å la seg henføre, og etter hvert til å danse av ren musikalsk glede.

Selv har han et lunt, vinnende vesen. En myk stemme. Og en ennå mykere gitarføring. Men man skal ikke la seg villede, av det som i blant kan minne om slikt man bare vil kline til. Og når han både med- og motspiller bassisten, gjorde de hverandre til noe bedre. Det var et samspill av de sjeldne der de drev hverandre til musikk det er verd å feire.

Melodilinjene overskrider tradisjonsmusikken, de er likevel rotfestet. Det er lyden av noen som er trygge nok på egen musikalske arv, til å ta den videre. Til å bruke den som grunnmur for rytmer som er vanligere lenger vest i Afrika, og på andre siden av atlanteren. Og i sum ende opp i noe som overgår det meste, uansett.

I tillegg visste han å vekte låtene. Når det nærmet seg grensen for hvor inderlige det skulle være, skiftet tempo. Det skulle ristes løs. Før det ble bygget videre mot et toppet forspill til avslutningsnummeret med alle de afrikanske artistene på scenen. I ett formidabelt fellesnummer for fred.

ANNONCE