The xx i storform

The xx – ledet av den stillfarne, smått geniale og kombinerte bak- og frontmannen Jamie Smith – slapp i begynnelsen av september sitt svært etterlengtede andrealbum «Coexist». Albumet ble anmeldt av GAFFAs Isabella Greffel, som mente a trioen hadde perfeksjonert uttrykket fra debuten.

– Minimalisme er selve ryggmargen i The xx. Med årets «Coexist» er lydbildet enda mer nakent, enda skjørere og mindre ruvende. De tre gjenværende medlemmene av The xx har gått inn for å perfeksjonere lydbildet fra debuten, og drar det tidvis mot de helt ekstreme ytterpunkter. Så langt at det nesten imploderer. Musikken svirrer rundt en tydelig definert akse, som elektroner rundt en atomkjerne: Jo enklere, dess luftigere – og dess luftigere, jo sterkere. Som en obsternasig tenåring tøyer The xx den tynnslitte strikken, og skaper musikk for det 21. århundre. Omtenksomt og varmt – fra de velkjente vokalene, til gitaren som henger nakent og hvileløst i rommet, skrev Greffel, og ga albumet fem stjerner.

I dag spiller bandet på Sentrum Scene, en konsert som har vært ettertrykkelig utsolgt i en god stund allerede, og som taler om bandets popularitet og stjerne i Norge. I går spilte bandet derimot på Falconer Salen i København. GAFFA Danmarks Simon Nathanael var til stede, og lot seg slå i bakken av engelskmennenes form- og innholdsmessig fullendte opptreden.

– Det lykkes Smith å adoptere en organisk-elektronisk house-groove og inkorporere dette i de minimalistiske poplåtene uten at det ble firt på stilsikkerheten. De obligatoriske pausene står stadig som vuggende bøyer i dynamikkens bølgedaler, mens låtene av uforklarlige årsaker drives frem med samme intensitet midt i en hel takts intethet. Heri ligger en av hemmelighetene ved The xx' karakteristiske pop-minimalisme: Et helt utrolig måtehold i anvendelsen av virkemidler. Ethvert avsnitt er blottet for effektproduserte oppbygninger til hooklines, som i stedet får lov til å stå nakne, ubesudlede av maskinenes mange muligheter og fremsatt med omhu og med akkurat ingenting på hver side. «Pausen er ikke en Afbrydelse, men en underforstaaet Fortsættelse af den musikalske Strøm», skrev komponisten Carl Nielsen for nitti år siden. Utsagnet er like aktuelt som det er dypsindig. Det som ofte mangler, er nok ikke forståelsen av denne sannheten, men en vilje til å utføre den. Det er nettopp denne viljen som skiller The xx' opptredener fra så utrolig mange andre, skrev Nathanael, og fortsatte.

– De gikk av scenen til kantrende klappsalver og en skog av mobiltelefoner som filmet den gigantiske X-en som kom til synes på bakteppet. Ti sekunder senere kom de tilbake, smilende, mens Romy Madley Croft startet den ikoniske «Intro» fra 2009-debuten, som per dags dato står som en av trioens beste komposisjoner. Tiden fløy av sted, og halvannen times kosnert føltes som et grenseløst øyeblikk, litt på samme måte som bevissthetstussmørket som innfinner seg på grensen mellom sovende og våken tilstand. The xx har vokst med oppgaven og har modnet sitt liveuttrykk, i skjønn symbiose med lyssetting og gjennomtenkt oppbygging av et sett, som bød på en enestående musikalsk intimitet blandet med overraskende fortolkninger av bandets ellers så stillferdige lydbilde. Selv om jeg fikk muligheten, ville jeg ikke ønsket meg en eneste ting gjort annerledes, skrev Nathanael, og ga konserten full pott, seks stjerner.