Nyhet

Øya røper sine første navn

Første artistbolk ble presentert i dag. Billettene til neste års festival er i salg fra førstkommende torsdag.

Øyafestivalen avslører i dag de første sju navnene på neste års program, og kan by på både amerikanere og svensker på første tur til Norge, islandske suksesser og både hardt og mindre hardt fra gamlelandet. 

Islandske Of Monsters And Men (bildet) har hatt suksess med sitt debutalbum «My Head Is An Animal» som kom på høsten i fjor. Albumet har nådd topp ti på hitlistene i USA, Canada, Tyskland, Nederland og Storbrittania, for ikke å snakke om en topplassering i Irland. GAFFAs Mikkel Falk Møller hadde gode ting å si om bandet da han så dem på Iceland Airwaves tidligere denne måneden: 

– Of Monsters And Men har på rekordtid fått kolossal vind i seilene. Etter å ha vunnet en islandsk talentkonkurranse i 2010 ble de utropt av Rolling Stone som «de nye Arcade Fire». Deretter fikk de platekontrakt med Universal og slapp debutalbumet «My Head Is An Animal» som blant annet har nådd topp ti i USA og flere steder i Europa. Samtidig har singlen «Little Talks» blitt en hit i store deler av verden, og bandet har vært på en omfattende verdensturné. Bandet er gjennomsympatisk og ikledd indie-folk-uniformen med helskjegg, tømmerhoggerskjorter og hatter. Det er snakk om et til de grader velspillende og musikalsk overlegent orkester som mestrer alt fra trompet, banjo og trekkspill til fyldige vokalharmonier i tillegg til trommer, bass og gitar. Spesielt er kjemien mellom de to frontfigurene Nanna Bryndís Hilmarsdóttir og Ragnar Pórhallson imponerende og fenglsende, når de slipper den løs i tindrende og vakre duetter. Spillegleden er helt enorm, og denne – krydret med publikums ekstatiske tilstedeværelse – gjør at man fullstendig overgir seg og lar seg rive med.

Frank Tønnesen fra Sokndal i Rogaland, bedre kjent under artistnavnet Tønes, fikk i høst sitt store gjennombrudd med albumet «Sån av salve», seksten år etter at han solodebuterte med «Rett te håves». Både platekjøpere og kritikere har latt seg imponere av visesangeren og hans vekselvis melankolske og humoristiske låter, og albumet lå på VG-listas topp ti i to uker i høst. GAFFAs Ola Vikås var tilstede på slippkonserten i oktober og kan gå god for det han så:

– Til tross for den relativt høye rogalandsprosenten ble likevel andre-juledagsfest-faktoren holdt nede, kanskje mest på grunn av Tønes' lune og allestedsnærværende humor og hans universelle tekster, som byr på situasjoner og tanker alle nok kan kjenne seg igjen, uavhengig av geografisk tilhørighet, formidlet av en mann som er som et slags tverrsnitt av befolkningen – en som snakker om naboene, ikke finner brilleetuiet sitt, er trøtt og vil gå og legge seg, spiller yatzy og irriterer seg over mennesker på toget. Humøret ble smurt konstant gjennom hele konserten, og selv om stemningen var upåklagelig, ble den enda bedre mot slutten av konserten, særlig da den fantastiske «Sånn Koga Eg» ble fremført. Da bandet gikk på og spilte ekstranumrene, spesielt låten om den knivvettopptatte seminarholderen Bjørnar Vigeland, beviste han at han ikke er en Rogalands-greie, hvis man mot all formodning skulle tro det. Jeg liker å tro at Tønes overskrider alle fylkesgrenser.

Rebekka Karijord ga nylig ut sitt fjerde album «We Become Ourselves», som blant annet fikk ros i siste nummer av det britiske musikkbladet Mojo som berømmer albumet for å «skape sin egen verden». Stockholmsbaserte Karijord satser nå på musikken, etter å ha jobbet som skuespiller i teater, på fjernsyn og i filmene «Izzat», «Reprise» og «Appelsinpiken». Allerede i januar drar hun på turné til England, Skottland og Irland, og på nyåret spiller hun på både by:Larm og bransjefestivalen Eurosonic i Nederland.

GAFFAs Aslaug Olette Klausen har anmeldt «We Become Ourselves» og mente albumet holdt til fem av seks stjerner:

– Dette er en romantisk utgivelse, det være seg om det er mannen som hylles i «Oh, Brother» eller den forgangne tid i den vidunderlig vemodige hymnen «Ode To What Was Lost». Rebekka Karijord har selv beskrevet den som en kjærlighetsplate med dødsangst. Kjærligheten må da her forstås i sin mest rå, sterke og samtidig sårbare form. For det er ikke mye søtt i de sterke låtene, som ellers lyder som ulike deler drømmepop, nujazzflørt og middelaldersk sjelemesse. Sistnevnte kan muligens føles vel mye for de sarteste ateistene, men hun holder for det meste god avstand til ny-religiøsitetens floskler. Få mestrer motsetningens kunst så stødig som Karijord når hun forener det vare og voldsomme. Kort sagt er «We Become Ourselves» brutalt vakker, i begge ordenes rette betydning.

Det tyngste av dagens slipp er utvilsomt Okkultokrati, som slapp sitt andre album «Snakereigns» på Fysisk Format tidligere i år. Ikke overraskende har bandet hatt suksess med sin freske blanding av pønkrock med negativt budskap og sludgemetall, blant annet fikk de fem av seks stjerner fra GAFFAs Robin Sande, som sa blant annet: 

– Akkurat som labelkompisene i Årabrot står bandet fjellstøtt i spennet mellom hardcore, sludge og støyrock, med en sterk eksistensiell virketrang. Det låter seigt og messende, og er mest av alt en skremmende påminnelse på hvor langtekkelig og meningsløs livets ferd mot fortapelsen kan oppfattes. Men Okkultokrati har et ekstra gir. På debutskiven, «No Light For Mass», ble vi presentert for gromlåten «Ragnarokian» med sine driftige temposkifter. «Snakereigns» gir rikelig med slike øyeblikk, hvor energisk punk-inspirasjon og sløye metal-riff, bryter opp det manisk treige. «Let The Sun Receive Her King» er for eksempel spekket med referanser til et annet band med røtter i punken, nemlig Lemmys Motörhead.

Litt lengre reisevei har Monica Heldal som kommer fra Bergen. Folk/blues-gitaristen og vokalisten har foreløpig kun gitt ut en sjutommer, men jobber med en fullengder som skal komme i løpet av 2013. GAFFAs Tord Litleskare fikk sett henne på Bergenfest i sommer og kunne si blant annet: 

– Alene med en akustisk gitar og en fantastisk god stemme sitter hun på en barkrakk på den lille scenen, mens flere trekker inn og stemningen blir stadig tettere i teltet. Hun har enda bare gitt ut én låt, nemlig «Conman Coming», men på scenen har hun mer egenkomponert materiale på lager, i tillegg til et par coverlåter av artister som Jackson Browne og Lead Belly. Hennes korte konsert består av en fin blanding amerikansk blues og engelsk folk. Det oppstår også en del latter i salen når hun forteller historien bak låten «Liam», en låt hun skrev til sin irske kjæreste som røykte altfor mye. –Sigaretter altså, understreker hun før hun setter i gang låten. Hun er en teknisk dyktig gitarist og synger også med en utrolig innlevelse. Det merkes absolutt at hun har spilt mye konserter de siste årene og begynner å få dreis på låtskrivingen. Jeg ser frem til å høre henne igjen ved en senere anledning for den lille smaksprøven de fremmøtte fikk på Bergenfest ga absolutt mersmak. Neste gang tar hun kanskje med seg et backingband også, noe som ville gitt henne mer å spille på i konsertsammenheng.

Tjueenårige Angel Haze fra Detroit i Michigan omtales som en av de mest lovende unge rapperne fra USA, og opptrer for første gang i Norge når hun kommer til Øyafestivalen. Hun har signert platekontrakt med Universal i hjemlandet og Island i Europa, og planlegger et samarbeid med et andre hete navnet Azaelia Banks.

Svenske Goat, fra den mildt sagt lille nordsvenske byen Korpilombolo, har heller ikke vært i Norge før. Debutalbumet «World Music» har hentet gode kritikker verden over, blant annet kom det på en femteplass i Rough Trade-platebutikkens oppsummering av det beste fra 2012. Goat blander både ørkenblues, afrobeat, psykedelisk rock, gyngende funk og gammel kraut og har forsøksvis blitt sammenlignet med blant andre Fela Kuti, Can, Uncle Acid & The Deadbeats og selveste Funkadelic.      

Billetter kommer for salg hos Billettservice torsdag 29. november.

Hør hele Of Monsters and Mens «My Head Is An Animal» under:

ANNONCE