I denne omgang legges bred kabal langs det musikalske spekteret - med et utvalg låttips som strekker seg fra groovy g-funk til ondskapsfull svartpønk. Har du tips til GAFFA Anbefaler? Send mail til [email protected]
Supergud - Marius Remix - Fieh, Marius
Fieh slapp albumet III til strålende kritikker i September, blant annet en sekser fra GAFFAs anmelder, som meddelte at «Sounden er utfordrende og trygg på en gang, og lar seg aldri misforstå: til tross for mangfoldet av referanser jeg tar meg selv i å legge merke til så vet man alltid hvem man hører på.» og at «Fiehs grad av musikalsk balansekunst kan ta dem til VM-gull i jenga.» Forrige uke kom «Supergud», en av de smudeste singlene fra albumet, i ny, frisk drakt. Remikser Marius (Elfstedt), a.k.a indie boy wonder Whose Rules, har fått leke seg med låta og manfistert en innovativ og catchy remix. Den nye versjonen løfter RnB og hiphop-elementene i originalen til nye høyder, med en stotrende, chopped & screwed-aktig beat og nikk til både klassiske Outkast-produksjoner - blandet med en dæsj g-funk spice.
rose-tinted glasses - eie
Da jeg forrige uke var i Bergen for å dekke VillVill Vest 2023, så var eie et personlig musikalsk høydepunkt. Her snakker vi om et ekte grunge-persona med evnen til å levere 90talls shoegaze referanser med helt egen edge, heftig look, og stor sangstemme - i stand til å sette inn støtet på de høyeste tonene. På singelen «rose-tinted glasses» bygger et repeterende post-punk riff seg dynamisk opp til peak rocka desperasjon, med skriking som gir gåsehud. Kan minne om en heftig mix av The Kills, Paramore og Squid.
Pest - Hatskrømt
Ålesund-baserte Hatskrømt, vokalist i svartpønk-bandet Blodknoke, slapp denne uka soloskive. "Oldingen" består av pure- og primitive svartmetall-låter proppfulle av energi, skogspoesi og produksjonsverdi som vil få Ildjarn-fansen til å gråte av glede, og den gjengse Metallica-lytter til å avslutte Spotify-abonnementet sitt. På plata ønsker jeg å trekke frem «Pest» for en innhult, brusete produksjon med hissige trommer og skranglete gitarer, toppet av demoniske vokaler. Her er lyden av en granskogs-sjaman i ferd med å fremkalle vanhellig djevelskap med hjelp av beksvart ur-magi.
Take Me Back To Los Santos - gutt (20)
Gutta i gutt (20) stiller til bords med en sang om dissassoasjon, hvor avstand til seg selv og eget liv blir metaforisk fremstilt som det å sitte fast i et videospill. Med americana-aktig sliding-gitarer leverer Oslo-bandet en følsom emo-rock ish låt på østlandsk, med GTA-referanser, snill perkusjon og eksistensielle dilemmaer. En spess liten perle for deg å sjekke ut asap:
Du har aldri - Charlie Skien
Charlie Skien er ikke meg fremmed. Helt siden han for ti år siden sang i duoen Verdensrommet har han perfeksjonert craftet sitt som en tilbakelent indie-trapper med catchy refrenger, grove produksjoner og en karakteristisk sexy boblestemme som får han til å høres ut som en slags norsk Morrissey. «Du har aldri» kicker off med overdrive før den flyter kjapt avgårde via dreampop-esque elgitarer, behagelige synths og poetiske in-your-face gate-tekster.
