Tipp-topp

Det skal ikke stikkes under en stol at GAFFA er stor fan av hva man kan forsøksvis beskrive som "pop-jazz/funk/soul/RNB/indie-bandet" Fieh. Tidligere i høst slapp gjengen sitt etterlengtede tredjealbum, III, til full score fra hus-anmelderen (lol; meg). Forventningene stod i taket når GAFFAs anmelder-duo kom for å få med seg konserten. En av oss hadde til og med kjøpt (?!) billett på arrangementet i siste liten fremfor å benytte seg av presse-privilegium i god tid. Presse eller ikke- det finnes brannregler, og dette var et stk stappa parkteater. Det er tydeligvis mange som er begeistret for Fieh, og rart er ikke det. 

Da bandet entrer scenen til hoiing og jubel, setter de på passende vis i gang med førstelåta fra sisteplata, 'Full Time (Part Time Allthetime)', til et stadiumsmell av jazz og rythm and blues - hvor frontkvinne Sofie får publikum med seg, til tross for noen sekunder med snubling for å havne i flyt med bandet.

Det tar ikke lang tid før gængen inviterer til full fest på albumfavoritt 'Supergud' - dette er et band som har reputation for å ha ekstraordinær kål på den frekke kunsten å ha fullstendig balletak på publikum. Trolig handler det hovedsaklig om en viktig grunnleggende ting alle legger merke til, bevisst eller ikke; spilleglede. Man føler på kroppen at det er en vennegjeng som har det gøy sammen når de spiller sammen. Denne gleden er hva som gjør allerede tipp-topp musikk enda litt tippere og merkbart mye toppere.

Scenens lille orkester gjør en fremragende jobb hele veien, keysa byr på innslag av Stevie Wonder-atmosfære, og ville gitarsoloer tyder på et band som vet å balansere rom og tid, og Sofie fronter det hele med en karisma proposjonelt for en verdensstjerne som har opptrådd i flere tiår. Alt er hipt og cutting edge musikalsk, men det har likevel en kjærlig folkelighet à la DDE over seg. Under 'Telephone girl'  foregår en tullete og tøysete koreografi mellom fieh og frontbanfmedlemene hennes, som smiler og ler sammen. Det er avslapppet og lekent, - det føles verken innøvd eller kleint.

På 'Brain' fremhever bariton-saxofonen vokalen på en måte hvor de organiske karaktertrekkene til disse herlige stemmebåndene kommer opp og frem. Her viser de sine mer jazz fusion-aktige farger tydelig. Når hun ut i låten igjen synger «You go straight to the core» blåser det til en fest av et sammensurium av instrumenter og stemmer med en oppbygning som lurer deg til å slippe vekten i knærne og svinge ivrig fra side til side. En tung bassgitar bruker tyngden til å frakte deg fra den ene siden til den andre. Her jobber bandet. Fra sang til sang varieres tempo, tema og sjangere på en forfriskende sømløs måte. Noen ganger føles det kanskje litt som at bandet løper fra Sofie og at hun må jobbe litt for å ta dem igjen, men dette jaget kan man se som en uunngåelig kamp med et såpass gira band. 

På et av bandets største hits, '25', får vi besøk av Funky-Fieh. Dette er faktisk D'angelo type RnB. Repetitivt synges det "And you know - and you know» , -men man vet ikke! Man skjønner ikke hva som skjer, fordi publikum blir grepet av en magisk forelskelse som kokes opp og serveres raust fra scenen. Anmelder 1 og 2 flyter opp fra bakken som når Tom fra Tom & Jerry lukter pai. Her får vokalist virkelig til den vanskelige oppgaven å matche bandets intensitet. Hun treffer og stråler i sitt symbiotiske forhold til rytme - og publikum følger med! 

Bandet avslutter reisen med dobbel encore. Sist ut er 'Fast Food' som fint koker ned til hva Fieh handler om. Rå vokal, harde rytmer og et intenst akkompagnement som fører publikum i en intens jazz-transe. Publikum synger med. Det er en hjemmekoselig følelse man står her med. Er man i stua si eller på parkteateret? man føler seg helt hjemme. Man kan jo danse koreografert til sjelfulle jazzsanger i stua. Bandet kunne sikkert holdt på lenger, og det kunne nok publikum også. Vi anbefaler alle å prøve å knabbe til seg videresolgte billetter til fredagen eller lørdagen.