Konsertanmeldelse

To for en!

Herkedal (support: eie)

Parkteateret

Herkedal på Parkteatret var en fin konsert å varme seg på i januar-kulden. Eie som oppvarmingsband samme kveld, var en grumsete og brennheit påminnelse om hvor vilt ekte sinna-pop-punk kan være.

Dørene åpnet åtte denne kvelden, og jeg å venninna mi ramlet inn på parkteateret rundt kvart på ni. Jeg var mildt sagt stresset, men ble umiddelbart beroliget av hvor lite folk som hadde kommet (og antok at alle sammen var på vei). Vi rakk å kjøpe oss en øl hver, før eie med band gikk på scenen. Etter første låt snudde det til dyp skuffelse. Ikke rettet mot bandet, men mot det manglende publikumet. Hvor er alle sammen! Dette må dere jo få med dere! Norsk pop-punk revival! Av den gode typen!

Dette er et band, og ikke minst en frontfigur som kan det de holder på med. Jeg rekker faktisk å tenke at Emilie Eie selv, nesten er for flink til å synge for egen sjanger, men jeg legger det fra meg. Det er noe tidlig Bjørk-aktig med måten de bruker stemmen på. Skrikingen er skitten og ren på samme tid. Jeg får også assosiasjoner til Ida MariaFortress Round My Heart-tiden, men det er nok bare på grunn av ren kulhet. På siste låt tar gitaristen til og med en liten runde på gulvet nede i publikum, og det funker som bare faen det. Eie imponerte, og skulle gjerne ha spilt mye lengre! Overgangen fra eie (som bare var kveldens support!) til Herkedal, den er brutal altså, men jeg omstiller meg.

Etter at eie har spilt kommer det heldigvis flere, for det er Herkedal som er kveldens hovedartist. Hovedforskjellen imellom kveldens to opptredener er nok at der eie trakk meg frem mot scenen, gjør Herkedal at jeg trives godt med å stå bak miksebordet. Herkedal er mye stemme. Jeg liker godt at han har valgt det dype, melodiøse utrykket han har valgt Det kan minne om Nils Beck og Kristian Kristensen i måten han bruker stemmen på. Med andre ord svært vakkert å høre på. Herkedal er også en sjarmerende figur på scenen. Jeg liker godt når han danser litt og blir med i de mer up-tempo låtene. Han er også trønder (flott ting å være), og svært selvbevisst på scenen. Han poengterer at han brukte et par sanger på å komme seg inn i flyten, noe jeg dessverre kan være enig i.


Herkedal har med seg band med cello og keyboard i front. Keyboardisten skal ha skryt, for hun korer også, og gir de låtene hun korer med på en nydelig dybde. Den lyse kvinnestemmen sammen med Herkedals dype er litt Cohensk til tider. Herkedal forteller om at han har jobbet på eldrehjem, og at flere av låtene er inspirert av den opplevelsen. Alderdom fascinerer, og tittellåten fra hans første EP «Wild Raspberries and Plum Trees» handler om bestemors hage. "Weeping Willow" er hans «hit», og det skjønner jeg godt. Det er en svært pen låt, og absolutt et høydepunkt i konserten.

Denne kvelden rommet to veldig forskjellige opplevelser. Jeg og venninnen min oppsummerte etter konserten, og ble begge enige om at både eie og Herkedal var mye fetere live enn det vi hadde hørt på spotify. Til slutt vil jeg si at jeg håper neste gang eie kommer til Oslo, så er det som hovedakt og ikke som support. Jeg vil ha mer!

ANNONCE