Eksklusivt intervju med Arctic Monkeys: – Det er viktig å ha litt humor midt i all hjertesorgen

Når han stiger inn i den enkle, for øyeblikket stengte hotellbaren i sin nåværende hjemby Los Angeles, er Alex Turner like mye rockehelt som eksentrisk introvert. Stilig, ikledd alt for mye klær med tanke på at det er 31 grader ute, velger han en bredbeint stilling på en hard pinnestol fremfor å dele sofaen. Samtidig er han litt unnvikende, stille, liker å kjøre fingrene halvveis gjennom håret og feste øynene i gulvet når han for tiende gang bruker 20 sekunder på å starte et svar på fem forskjellige måter før setninger blir dannet unisont med hender som sjonglerer tanker. Fem dager tidligere er dronning Elizabeth IIs død kunngjort.

– Fotballen ble avlyst. Jeg tror det var en Champions League-kamp som måtte flyttes fordi de ikke har nok politi. Jeg klarer ikke å holde det kort. Det er en unik situasjon. Unik.

Fire år etter Tranquility Base Hotel & Casino, tre og et halvt år uten konserter og det er et av de første intervjuene han gjør etter tre års stillhet. Det nye albumet The Car krever mye oppmerksomhet og tid. 

– Jeg har begynt å jogge her og der, et par kilometer. Det er en forbedring. Den typen trening har jeg aldri drevet med før. Men for det meste har jeg bevisst brukt tid på denne platen og ting knyttet til den. Det siste halvåret har jeg brukt mye tid på utformingen av liveshowet og en del filmgreier som har med platen å gjøre. Når vi var ferdig med turneen i 2019, begynte jeg med en gang å skrive musikk, det fantes ikke pause i det hele tatt denne gangen. Ikke en periode der jeg søkte inspirasjon. Jeg visste ikke at det skulle bli denne skiven, eller en skive i det hele tatt. Jeg forsøkte å ta tak i det hele så raskt som mulig, men det funket åpenbart ikke, og nå sitter vi her tre år senere. 

Alt kom fram i lyset med de første sekundene av bandets første singel fra platen, «There’d Better Be a Mirror Ball», noe Turner kommer tilbake til flere ganger. 

– Når det kommer til de aller fleste album, er det et øyeblikk der jeg innser hvilken retning det skal ta. Det kan være ganske spennende. Jeg hadde hatt den instrumentelle introen til låten i lang tid, og nå skjedde dette øyeblikket da jeg fant en måte å koble den sammen og gjøre den til en hel sang. Den starter egentlig ikke som en poplåt, men den kommer dit etter hvert. Da jeg oppdaget den overgangen, litt av hvordan teksten ville se ut og synthloopen som går igjen i sangen, visste jeg hvordan plata ville bli. Det jeg ikke skjønte var at det ville ta ytterligere to år å finne ting som ville fungere rundt.

Sci-fi-bakrus
Trommeslager Matthew Helders har sagt i et intervju med NME at albumet fortsetter der det forrige slapp. Men hvis et hotell- og kasinokompleks på månen er så kult som det blir, kan en bil sies å være det motsatte. 

– Jeg presenterer det i hvert fall som vi er tilbake på jorden, men når jeg ser tilbake på låtene er det mer sci-fi-bakrus enn jeg kanskje har skjønt. Men ingen pappmodeller av romhoteller i nærheten. Tittelen er ganske åpenbart jordnær, etter å ha kalt en plate for Tranquility Base Hotel & Casino blir du lett dratt mot å kalle den neste The Car.

Albumtittelen er den enklest mulige beskrivelsen av den ensomme Toyota Corollaen som pryder plateomslaget. 

– Det er et bilde som Matthew tok for noen år tilbake, og jeg ble forelsket i det første gang jeg så det. Jeg kjente med en gang at om vi endte med å pakke inn platen i den, skulle det ikke føles som en dårlig idé. Det er som at bildet gir tillatelse til ideen om at platen kan hete det den heter. «The Car» var også to ord som gikk igjen i flere av tekstene. Og skal man være litt kynisk, når du innser at du sier «the car» i tre låter, står du overfor et valg – enten går du «all in» og kaller albumet det, eller så skriver du om tekstene. Av latskap valgte jeg det første alternativet. Åh, Det er ikke riktig.

Er Turner blitt «The Walrus»?
Uansett hvor lite man vanligvis bryr seg om tekster, er det vanskelig å ikke heve et øyenbryn over Turners lunefulle, nesten dadaistiske vane med å pakke inn tankene sine i litt useriøse metaforer. Stadig tilbakevendende er uventede ord som slår sprekker i oppmerksomheten – bare ta en tittel som «Jet Skis On The Moat».

– Jeg vet hva du mener med tekster som går deg hus forbi, jeg føler at jeg ikke legger så mye merke til dem heller. Når jeg lytter, altså. Jeg tenker ikke at jeg må skille teksten fra alt annet som skjer i en låt, fra de andre komponentene: musikken og melodien. Jeg er veldig interessert i forholdet mellom de tre tingene og tror de gir hverandre tillatelse til å oppføre seg på en bestemt måte. Det er sånn jeg tenker på det når jeg skriver låter. Jeg føler ikke at man trenger å bry seg om tekstene når man hører på, de er en del av noe annet. Noen ganger er de på italiensk eller noe, og da trenger du ikke å bekymre deg for det.

I et, nesten på dagen, ti år gammelt intervju med NME fortalte Turner om hvordan han i begynnelsen av karrieren så John Lennons «I Am The Walrus» som en slags uoppnåelig mal for den typen låter han selv vil skrive. På spørsmålet om hvorvidt han har nærmet seg idealet, innleder han svaret med et halvt minutts stillhet. 

– Det er ikke sånn at det er en idé på avstand jeg kommer nærmere, igjen handler det ikke om teksten men om komposisjonen som helhet. Det er noe i nærheten av det du spør om, men på denne plata er den instrumentale introduksjonen rett ved starten av den første sangen like mye en del av det det handler om som ordene. Jeg husker jeg snakket om «I Am The Walrus». Da jeg var 16 og hørte sånne type tekster var jeg naiv og tenkte at det skulle være enkelt å skrive sånn, siden det ikke ga så spesielt mye mening. Men jeg innså raskt at det er mye vanskeligere å skrive slik. Jeg vet ikke om jeg er nærmere å kunne skrive en sånn låt nå, forteller Turner og ler.

– Jeg tror jeg gikk glipp av den avkjørselen. Men hvis vi bryter det ned mer – i den låten så skriver tekstene under på komposisjonen som helhet. Ordene er i tråd med alt annet som skjer, melodien, produksjonen … og jeg kan muligens trekke en svak parallell mellom det og det som skjer på våre plater. Det er også en smule humor i låten, som det er viktig å ikke glemme.

– Krevet det mot å veve inn humor?

– Det måtte nok litt til for å si «I am the egg man». Jeg vet ikke om mot er poenget … kanskje det krever litt mot å følge et instinkt som forteller deg å gå i en humoristisk retning og synge noe sånt. For meg er det viktig å ha litt humor midt i all hjertesorgen.

Når vi kommer inn på flere sammenligninger med The Beatles av fans og media – noe som minst seks førsteplasser på den britiske albumlisten ser ut til å ha lagt opp til – er Alex veldig nøye med at det ikke skal virke som det var han som tok opp samtaleemnet.

​​– Hva snakker vi om nå, du sier at folk noen ganger sammenligner Arctic Monkeys med The Beatles? Jeg visste ikke at det var vanlig. Jeg har ikke hørt på dem på lenge, påpeker han.

– Hvis jeg skal komme med min egen sammenligning, så var de et band som musikalsk sett ikke endte der de startet, i store trekk. Det var en idé om å eksperimentere med popmusikk som jeg er veldig positiv til, jeg tror sammenligningene kan ha noe med det å gjøre. Det føles som om det aldri er noen risiko for at vi blir på samme sted, selv når vi har prøvd. Å skape en plate er noe som lever sitt eget liv, hver gang jeg tilfeldigvis gjentar meg selv nå for tiden, fungerer det egentlig aldri.

Ut av øvingsrommet, inn i studio
15 år etter debuten Whatever People Say I Am, That's What I'm Not og med syv album under beltet – i tillegg til to med sideprosjektet The Last Shadow Puppets – er Alex Turner absolutt ikke tilbake der han eller Arctic Monkeys startet.

Garasjerock og post-punkete britpop har gradvis utviklet seg og landet på The Car i et avslappet fenomen med crooner-vokal, filmatiske strykere og en lounge-atmosfære like noir som jovial. På sin 30-årsdag i 2016 fikk Alex et piano i bursdagsgave av bandets manager, noe som førte til et skifte i hovedinstrument når det kom til låtskriving. Men til tross for at gitaren får relativt liten plass i lydbildet til The Car, har Alex faktisk gitt den mer oppmerksomhet enn sist.

– Det føles som om jeg spiller mer gitar på denne platen. Og noen av sangene ble skrevet på gitar. Men jeg antar at etter å ha spilt mer piano og skrevet mer på piano, åpnet det seg nye muligheter, så når jeg skriver på gitar nå, er det annerledes. 

– Akkurat måten jeg tenker på hvordan alt henger sammen er litt annerledes enn da vi skrev for eksempel «Brainstorm» eller noe annet fra den andre plata. Det handler kanskje mindre om om det er gitar eller piano og mer om å tenke i andre baner som band. Ikke «nå burde alle gjøre dette under 16 takter». Og jeg antar at låtstrukturene er annerledes nå. Det er kanskje ikke merkbart, men i hodet mitt er det den forskjellen, på den tiden pleide vi å sette sammen ting på en måte som var veldig basert på ideen om øvingsrommet. Nå setter jeg det sammen mer fra et studiomiljø.

– Det føles som om det er lett å romantisere øvingsrommet. Savner du den måten å spille og skrive på?

– Ja. Men samtidig, når vi snakker om metoder for å se fremover, så er det noe man kan legge bak seg. Min låtskrivingsprosess de siste ti årene har vært at jeg har multitracket meg selv, det er den største forskjellen mellom de gamle albumene og de to siste, i tillegg til The Last Shadow Puppets siste.

– At jeg lager demoer av meg selv. Det er nok mer det som har endret ting enn det faktum at det er et piano i bildet. Vi skal øve denne helgen og det er faktisk ganske spennende, det skjer ikke så ofte utenom turnéer. Vi tenker at vi ikke skal se tilbake, men jeg vet ikke, det ville nok vært gøy å prøve å nærme seg en ny plate med den måten en gang. Hvis du lar noe, en idé eller en metode ligge lenge nok, er det kanskje noe annet som får ting til å skje.

– Det føles ikke uvanlig for rockedinosaurer i en alder av 65 år å gjøre det på den måten, kaster det sammen i øvingsrommet og spiller inn live.

​​– Haha, dinosaurer! Nettopp, «akkurat som i gamle dager». Det skal jeg ha i bakhodet.

Videokamera og fotballkamp
Arctic Monkeys er ikke blitt grepet av nostalgien ennå. The Car er spilt inn på landsbygda i Suffolk ved Butley Priory, en bygning bygget for å huse medlemmer av Augustinerorden på 1100-tallet.

​​– Det er ikke et sted

jeg var spesielt kjent med, det er jeg fortsatt ikke. Det var bare vårt provisoriske studio i noen uker. Det var en fin opplevelse, vi hadde ikke vært sammen på omtrent et år, og det var fantastisk å være sammen igjen.

Det var først der de tre andre medlemmene satte sitt preg på materialet.

– Jeg hadde med meg 16-millimeterskameraet mitt og brukte ganske mye tid på å filme alle da vi laget skiven. Det var mest for å bevare minnene, antar jeg, men jeg hadde jobbet ganske lenge med låtene selv, og å ta med kameraet betydde at jeg trengte å ta et steg tilbake noen ganger. Da kunne alle bidra. Da jeg la inn ny film i kameraet eller noe sånt, ble det som en buffer, kanskje ikke nok, men de andre fikk litt mer rom.