Albumanmeldelse

Kunsten å ikke ende opp som gammel rocker

The Car - Arctic Monkeys

Arctic Monkeys

The Car

Arctic Monkeys omfavner at de blir eldre og eldre, og roligere og roligere.

Arctic Monkeys har opp gjennom årene gjenskapt seg selv sjangermessig en rekke ganger. Først med det «eksperimentelle» tredjealbumet Humbug, men mest suksessfullt i 2013 med det tidsåndtreffende femtealbumet AM som ble et must i enhver vinylsamlende tenårings platehylle. Aller mest beryktet gjorde de det med oppfølgeralbumet Tranquility Hotel Base and Casino i 2018.

Sistnevnte var på ingen måte en like stor suksess som forgjengeren, men tjente mangt et lovord for Turners sårbare og selvgranskende tekster, pakket inn i metaforer og konseptuell lounge-pop-rock. Det kan også beskrives som et skikkelig kult bakgrunnsmusikk-album: perfekt å spille på en middag som skal utvikle seg til et vorspiel.

The Car er parkert i samme gate, om så i en enda roligere del av den.

Innovativt samspill

Albumet bærer med seg noe av den samme retrofuturistiske sounden som forgjengeren, denne gangen med mer trykk på retro. Det har også tydelige spor av funk kombinert med et orkestralt lydbilde, som minner om vokalist Alex Turners sideprosjekt The Last Shadow Puppets. De fyldige styrkerkomposisjonene innhyller Turners vokalprestasjoner på kledelig vis, mens Matt Helders trommespill taktfullt og taktfast fører musikken videre dit den har tenkt seg. Et høydepunkt er når den 70-tallsinspirerte «Body Paint» lar det instrumentelle rive seg løs i sangens siste refreng. Her er Turners pågående, gjentagende tekst og samspillet med en grovmælt elgitar, et vitalt gjensyn med lydlige kombinasjoner som minner om bandets mest populære.

Den forlokkende «Sculptures of Anything Goes», skiller seg også ut som et spennende og mørkere høydepunkt. Den viser bandets styrke i samarbeid gjennom en svært pregende og distinkt lyd, som gitarist Jamie Cook skal ha skapt ved å kjøre en trommemaskin gjennom en Moog-synthesizer. Resultatet er en illevarslende og tåkelur-aktig lyd, som skaper en spennende dystopisk og filmatisk stemning. 

Svulstig smørsang

Låten tjener også til å eksemplifisere hvordan Turner nå anvender vokalprestasjonene sine på et mer melodisk-bevisst og overdrevent vis. Når han synger «Blank canvases lent against gallery walls // Flowing towards sculptures of Anything goes.» lar han ordet «Flowing» bli halt ut og flyte i luften før han peker lerretene videre mot skulpturene (hva enn han mener med det).

Vokalisten, som tidlig i karrieren nærmest snakket ut sangtekstene sine, lar på The Car falsetten bli den nye normen. Stemmen vises frem med dybde, varme og følelser, som tidligere var å finne mer i tekstene enn tonene. Vokalprestasjonene formidler lengsler, forvirring og savn på en enda mer ekspressiv måte enn vi har hørt han gjøre før. Også tekstuelt kommer følelsene frem, men godt innpakket i diffuse metaforer og Turners tendens til å avbryte seg selv for å ta teksten i nye retninger.

Det låter flott, og det er klart at Alex Turner kan synge. Men i The Car blir det ofte også for mye av det gode, særlig når musikken i tillegg er drømmende og bærer med seg noe seigt, svulstig og smørsanger-aktig. 

Det er likevel ingen tvil om at dette er et svært behagelig og velkomponert album. Det viser hvordan et band som bevisst ikke setter seg fast i et spor kan skape ny og kvalitetsrik musikk, denne gang mystisk, lengtende, vakkert og – i lengden – litt kjedelig. 

ANNONCE