Artikkel

Low og Mimi Parkers varsomme genialitet – de beste låtene

Takk for alle følelsene, Mimi.

6. november kom beskjeden vi hadde fryktet etter at Low høsten 2022 måtte avlyse Europaturneen, som blant annet skulle ta de innom Oslo. Mimi Parker var død av kreft. Denne slo hardt. Vi hadde blitt glade i dette underlige bandet bestående av et ektepar fra Duluth, Minnesota. Alan Sparhawk og Mimi Parker. Fra debuten i 1994, til fjorårets geniale HEY WHAT har Low definert slowcore og eksperimentell rock på en måte som kanskje bare Yo La Tengo er i nærheten av å kunne matche.

Mimi Parker var ikke bare den ene halvdelen av duoen Low, hun var en eksepsjonell vokalist og trommeslager, og hun vil bli husket som en av de fremste kvinnelige undergrunnsartistene siden midten av nittitallet.

Å skulle velge kun fem låter fra tre årtier med fantastisk musikk er en umulig oppgave. Når du først har latt deg blende av Lows skjøre, melankolske hypnose får du et personlig forhold til hele bandets katalog. Men hvis disse fem låtene kan få kun én person til å sjekke ut dette bandets fantastiske diskografi, så er jobben gjort. 13 svært varierte album av skyhøy kvalitet, et knippe EP-er, et par livealbum og en samleboks - her er det bare å dykke ned i Low-universet og la seg døpe.

Especially Me (C'Mon, 2011)
Første låt ut er også en av bandets mest tilgjengelige låter (om vi ser bort fra den fantastiske jule-EP-en Christmas, som bør finnes i ethvert møblert hjem i desember). Mimi Parkers uanstrengte stemme ligger i flere lag oppå et deilig gitardryss, forsiktig perkusjon og varsomme strykere. Det er enkelt, rørende og hårreisende vakkert. Vokalen hennes stjeler aldri fokuset fra låten, den smelter perfekt inn, bygger opp under melodilinjene og ligger der som noe evig. 

Lullaby (I Could Live in Hope, 1994)
Mens grunge herjet verden over, kom mormoner-ekteparet fra Duluth ut av ingenting med «I Could Live in Hope». Seigt, mykt, trist og ulidelig vakkert. Slowcore. Det kunne minne litt om Galaxie 500, men Low var likevel noe helt eget og det har de forblitt til den dag i dag. «Lullaby / Was not supposed to make you cry / I sang the words I meant / I sang». Det er bare å lukke øynene, dra dyna godt oppunder haken og la seg forføre av Sparhawks unike gitarlyd og Parkers fløyelsmyke stemme i ti svevende minutter.

Sunflower (Things We Lost in the Fire, 2001)
2001 var et godt år, og da snakker jeg ikke om album fra The White Stripes, The Strokes eller Radiohead, men om Things We Lost in the Fire. «Sunflower» er kanskje et av de beste åpningssporene fra noe album, noensinne. Udestillert melankoli i en produksjon som er stram, men likevel åpen og leken. Låta stresser med harde trommeslag hele veien, men det er aldri skummelt, det er trygt og trøstende. Ekteparets vokalharmonier skaper den perfekte rammen for sangen og Steve Albini vet eksakt hvilke knotter han skal skru på for å få fram det beste i sangene. 

No Compendre (Ones and Sixes, 2015)
Etter de to mer oppløftende - til Low å være - albumene C'Mon (2011), og det Jeff Tweedy-produserte The Invisible Way (2013), kom Ones and Sixes høsten 2015 som den knyttneven vi alle trengte. Det er tungt, mørkt og hardt og BJ Burtons produksjon lar bandet eksperimentere og leke med lyd. På «No Comprende» er det ektemann Alans stemme som er bærende, men med salige Mimi Parkers vakre vibrato langt fremme i lydbildet. Låten beskriver hvordan kommunikasjonen mellom to som har holdt sammen i tykt og tynt gjennom tre årtier, kan brytes ned og bygges opp igjen. Det er en en fem minutters svett terapi-økt.

Don't Walk Away (HEY WHAT, 2021)
Fjorårets beste album, HEY WHAT, fortjener anerkjennelse i lang, lang tid. Vi kunne valgt hvilken som helst låt fra det glimrende sistealbumet til Low. Deres tredje album med produsent BJ Burton er også et av deres aller beste. Som siste låt på denne altfor korte listen, ligger «Don't Walk Away» som nå gjør mer vondt enn første gang jeg hørte den. «I have slept beside you now / For what seems a thousand years / The shadow in your night / The whisper in your ears / So don't walk away». Den sårbare, samtidig voldsomt sterke vokalen til Parker ligger oppå hviskende lyder og støy som drar deg inn i drømmen, inn i varmen til Low. 

Mimi Parker og Alan Sparhawk har aldri lagd noe dårlig. Det er et band som kan få deg til å føle, sveve, drømme, og forsvinne inn i et musikalsk univers av lyder, farger og teksturer. De har med hvert album utfordret begrepet tekst, og laget mesterverk etter mesterverk av lyder som har åpnet ørene mine for hva rock er, hva det kan være, og hva det burde være – utforskende og utfordrende.

Takk for alle følelsene, Mimi.

ANNONCE