Artikkel

Kaizers Orchestras album rangert – fra verst til best

Alt tyder på at Kaizers Orchestra gjenoppstår. Vi feirer med en rangering av bandets åtte album!

8. Maskineri (2008)
Allerede åpningen av Maskineri varsler at noe ikke er helt som det skal. Det lyder kaotisk og retningløst. Det er vanskelig å hente ut hvilken identitet, hvilke plagg, de har valgt å kle seg opp i. Danske GAFFA beskrev utviklingen frem mot 2008-albumet godt i sin anmeldelse fra den tiden: «På Maskineri lyder Kaizers Orchestra som et band, der er på vej til en ublid landing. 2005’s Maestro raffinerede nordmændenes Tom Waits-inspirerede balkanpunk til en slags alternativ stadionrock – et fornuftigt projekt med et fornuftigt resultat. Men Maskineri lyder, som om bandets lyd er blevet mainstreamet halvt ihjel.» 

«Bastard Sønn» er et eksempel på et Kaizers i dette poppede villredet. Det samme er «Maskineri» som tidvis faktisk høres ut som Timbuktu – av alle verdens ting! Det er likevel lyspunkter når de tyr til ballader. «Den Andre Meg» er sår, flott og med merkelig barnlig koring, det samme er «Med En Gong Eg Når Bånn», om enn mer som en rett frem og god bilkjøringsballade. Albumet Maskineri er blitt et album som i dag først og fremst viser et uengasjert og litt forvirret Kaizers. Det lyder også altfor låst til sin tid, i motsetning til de foregående albumene som alle tre var egne nok til å overgå tidens strøm. 

Beste låt: «Den Andre Meg»

7. Violeta Violeta Volume III (2012)
Et krystallklart sorgens piano innleder siste del av Kaizers Violeta-trilogi. Den skal vare i intet mindre enn syv minutter og er en polka av det ekte slaget. Henvisningene til hele Kaizers' katalog er åpenbare, men her viser bandet seg mer storslått, pompøst, dramatisk og ikke minst mer teatralsk enn noen gang. Slik er også resten av platen: tvers gjennom stormannsgal og symfonisk. Det resulterer i hovedsakelig tre store høydepunkt oppi alt virrvarret. Det er den nevnte åpneren «Begravelsespolka», den uforutsigbare «Aldri vodka, Violeta» og den selvskrevne og moderne pophiten «Siste dans». 

Det er gøy med teater og utstrakt detektivarbeid for blodfansen, men det kommer til kort mot de tekstlige universene fra de første albumene og den grovere og mindre polerte produksjonen. 

Beste låt: «Aldri vodka, Violeta»

6. Violeta Violeta Volume II (2011)
Det er forsåvidt ganske sprøtt at del én og to av Violeta-trilogien slippes samme år, men man skjønner det når man dykker ned i åpningen av to-eren. Det ryker av overskudd. Kubjella går som hatten flyr i et lite rifforama på «I ett med verden» før den lille western-gnisten Kaizers alltid har hatt med seg slår ut i deilig ørkenrock på «Støv og sand». Overskuddet varer og rekker gjennom «Tusen dråper regn» og slår ut i full blomst i den umåtelig vakre «Drøm videre Violeta». Kaizers har nok kanskje aldri skrevet en vakrere låt enn akkurat denne.

Men derfra og ut sier det mer eller mindre stopp. Resten av albumet skal vies de mer alternative låtene hvis primære funksjon er å fortelle en innviklet historie som vi skal ønske å gå oss vill i. Teateret har tatt overhånd. Likevel er den første halvdelen så sterk at det løfter noen plasser til en solid sjetteplass blant Kaizers' mange album.

Beste låt: «Drøm videre Violeta»

5. Våre Demoner (2009)
Det er simpelthen helt utrolig at dette albumet består av låter som ikke var gode nok for de foregående albumene. Det kaster et interessant blikk bakover i Kaizers-historien når man leser at superhiten «Prosessen» faktisk ble spilt inn til Ompa til du dør, men ble vurdert som «for kommersiell». Våre demoner er åpenbart et album uten det samme helhetlige omrisset som de foregående, men virker i ettertid som et helt essensielt trekk for bandet etter bomturen med Maskineri. Det var lurt å se tilbake, lete i skuffer og blant uutgitte livefavoritter. Det var trolig det beste Kaizers kunne gjort på det stadiet de befant seg. 

I skuffen fant de en del gull og overraskende lite gråstein. Bare åpneren «Medisin & psykiatri» sier sitt. Overskuddet er tilbake. Showmanshipet er tilbake, og særpreget sitter slik det gjorde før den lille avskeilsen etter Maestro. Til tross for hits som «Prosessen», verdens treigeste allsangsslager «Die Poliziei» og den fantastiske avslutteren «Under månen» er det likevel et par for mange gråstein til å nå toppen og noen hakk for lite helhet. Sistnevnte meget forståelig da låtene er plukket fra både Ompa til du dør-tiden og Maskineri-tiden. 

Beste låt: «Medisin & Psykiatri»

4. Violeta Violeta Volume I (2011)
Om Kaizers hadde mistet litt grep om det medrivende og konseptuelle i musikken med Maskineri og demoalbumet Våre Demoner, kom det så til de grader tilbake med førsteskiva i den megalomane Violeta-trilogien. Kanskje følte de på den samme mangelen selv? Samtidig som det konseptuelle er totalt overhengende på Violeta Violeta I er også kommersielle popgrep tydelige i de aller fleste låtene. Mange så det som et varseltegn da «Hjerteknuser» gikk foran som singel. Skulle man bevitne slutten på Kaizers Orchestra som et alternativt band? De som trodde det tok imidlertid feil, noe «Philemon Arthur & The Dung» demonstrerer som den underlige og fantastiske åpneren den er. Her kommer Janove Ottesens dialekt frem på sin aller råeste måte. Han har nærmest oppfunnet en ny måte å synge på. Videre er «Femtakt filosofi» omtrent så Kaizers som du får det. Drevet frem av pumpeorgel og tåkelagt i janovske bilder, fremstår det som et slags kontrapunkt til «Hjerteknuser». Pumpeorgelet fortsetter å være fremtredende andre steder på albumet, til og med helt bokstavelig talt på «En for orgelet, en for meg», hvor Kaizers' mange motsetninger forenes i en orgelpop-låt av de sjeldne, med plystring, oljefat og kalinka-klingende allsang.

Det problemet som derimot melder seg er igjen trangen til å fortelle en historie – med alle disse bruddstykkene som senere skal passe som hånd i hanske. Det kolliderer med det musikalske prosjektet. Foreningen av disse to prosjektene kan tidvis bli over toppen og krampaktig. Violeta Violeta I kommer likevel klart best fra det av de tre albumene, selv om det overambisiøse hviler som en vag dis over etappelåter som «Psycho under min hatt» og «Syv bøtter tårer er nok, Beatrice». Høydepunktene er likevel så store at det lander på en trygg fjerdeplass. 

 Beste låt: «Philemon Arthur & The Dung»

3. Evig Pint (2003)
Kaizers følger opp brakdebuten med samme linje, noen ganger mer kompromissløst, noen ganger med hint om at et mer tradisjonelt rockeband snart skal stige frem fra røyken. Tekstskrivingen er kanskje ikke like leken og adspredende som på debuten, men den er bedre og enda penere utført. «Di Grind» er et par hakk mer spooky enn før, mens «Hevnervals» får i gang det Kaizers-spranget som skal kjennetegne en rekke senere låter. Høydepunktet kommer likevel først med tittelkuttet «Evig Pint», en seig, nesten slepen rockelåt fra bunnen av en mørklagt silo. En makaber tekst kontrasterer lekkert med Janoves teatralske sangstil. Et annet høydepunkt er selvsagt den ikoniske «Djevelens Orkester» som fint kunne ha funnet sted på Ompa til du dør-albumetNede i salongen spytter dirigenten blod «når hans mann synger i kor». «Her går alle på diett og over nitti prosent har kreft». Det er feelgood på et helt bemerkelsesverdig vis – ledet an av pumpeorgelet. Dette er trolig Kaizers' aller beste låt.

Låten «De Involverte» representerer på sin side den nevnte Kaizers-varianten som går i en mer tradisjonell retning, selv om den er omkranset av en typisk og delikat Kaizers-mystikk. Den er likevel med på å trekke albumet ned fra toppen sammen med «Veterans Klage» og «Til Depotet» – to morsomme låter som klarer å være karakteristiske på sitt vis, men som ikke er helt minneverdige nok. Heldigvis løftes det igjen av den litt skjulte perlen «Salt & Pepper». Her fremstår Kaizers som et band man i 2003 ikke visste de kunne være: det blodfengende Kaizers. De skal senere slå ut i fullblomst, men dette var første ordentlige bevis på hvilke rene popkvaliter som bodde i medlemmene. 

Beste låt: «Djevelens orkester»

2. Maestro (2005)
To år er gått siden Evig Pint og Kaizers har trådd opp av mørke kjellere med kaffekjeler, vodkaglass og kaviar. Nå føles de modernisert. Første låt «KGB» flyr avgårde som en Orientekspress på elektrisitet sammenlignet med de forrige to albumene. Det er tydelig at en fase er avsluttet og en ny har begynt. Det er selvfølgelig ikke dermed sagt at Balkan-pønken er borte eller at den svært tydelige Tom Waits-innflytelsen er svunnet hen. Den er bare omgjort, fornyet og gjemt i detaljene. For eksempel på refrenget til tittelkuttet hvor det ellers svinger som bare juling og riffes som aldri før.  Det er det samme med orgelet som innleder «Knekker deg til sist», det spiller en innledende rolle mer enn en bærende og innleder en ellers ganske western-aktig poprock-låt som groover fra ende til annen. 

«Blitzregn Baby» er på sin side pur garasjerock som mer enn noe viser et Kaizers som bryr seg mindre og mindre om å holde seg til uttrykket de begynte med. Den etterfølges av en av Kaizers' aller beste låter: «Dieter Meyers Inst.». Den er kalt Kaizers første proglåt, og man kan godt skjønne hvorfor. Den er stor, uforutisgbar og episk – men alltid badet i et stramt tekstunivers med sine karakteristiske melodiføringer. Det er faktisk som en vindskeiv rockeopera å regne, på sine helt egne ben. «Christiania» fortsetter avmålt og angrende, mens den spretne «Delikatessen» slår til med hissig call and response. «Jævel av en tango» og «Papa har lov» fortsetter å demonstrere at Kaizers kanskje har forlatt den mer formtro versjonen av seg selv, men at det langt fra har betydd at det er færre farger på paletten.  

Beste låt: «Dieter Meyers Inst.»

1. Ompa Til Du Dør (2001)
Det er litt av en måte å åpne en plate – eller skal vi si en karriere – på. De går for kontroll på kontinentet, og det helt fra start! Er det én ting Kaizers-kritikerne ikke kan ta fra denne gjengen er det at de kom på banen med et helt unikt prosjekt, allerede ut av startblokkene. Albumet åpner med «Kontroll på kontinentet» som leder rett inn i bandets mest definerende låt. «Ompa til du dør» er kanskje ikke den mest streamede låten, men definitivt den som har hatt mest å si for bandets karriere. Den har alt som Kaizers var og skulle bli. Deretter følger «Bøn fra helvete» og debutalbumet svøpes videre inn i en råsmidd konseptualitet som senere skal komme igjen i alskens varianter. Øst-Europa, krig, gruver, diamanter, Gud og denne mannen kalt Henry er bare noen få ting som er å finne i låten «Bøn fra helvete» alene. Den avsluttes på heseblesende vis med oljefat og ørkesløse rop til Gud – helt fullstendig briljant.  

«170» er neste låt ut og her kommer det sannelig enda et høydepunkt. Låten er en marsjerende krigsballade med gåsehudfremkallende tekst, spesielt nå i disse tider. Særpreget ivaretas gjennom «Rullett», tykt og typisk marinert i øst-europeisk sigarrøyk i kalde kjellere med menn, vodka og revolver. Enda et høydepunkt finnes i «Resistansen», en underlig polkarock-låt med en tekst ingen andre enn Janove og Kaizers kunne skrevet. Mer tradisjonell rock blir det med «Dekk bord» før den helt fjerne «Bak et hallelujah» springer til som en av de mest... eksotiske Kaizers-låtene. Det er til å bli anpusten av, noe Kaizers ser ut til å være klare over allerede på debuten. Derfor avsluttes det med to ballader som er nesten like vakre som «170». Albumet krones med «Bris» om Kristoffer krigsoffer og «Mr. Kaizer, hans Constanse og meg» – en mer staselig låt, påseilet i post-apokalypsens mange whiskeyglass. 

Beste låt: «Ompa til du dør»

rame style="border-radius:12px" src="https://open.spotify.com/embed/album/3iESdWCUjPJvVd3uwSIS6A?utm_source=generator" width="100%" height="380" frameBorder="0" allowfullscreen="" allow="autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture" loading="lazy">
ANNONCE