Kommentar

KOMMENTAR: Kritikeren som navigatør på strømmehavet

I debatten om musikkritikkens rolle er i hvert fall én ting klart: Strømmetjenestene vil aldri fortelle deg noe som er verdt å vite om musikk.

Musikkritikken ble igjen gjenstand for debatt da GAFFA-redaktør Geir Magne Staurland meldte om behovet for en vårrengjøring av sjangeren i P2 og Medier24. Kritikerens rolle er kraftig endret. Funksjonen som tastemaker med definisjonsmakt har gradvis blitt visket ut, og behovet for en ekstern synser som bedriver en slags forbrukerhjelp har nesten forsvunnet.

Det har aldri vært lettere å finne musikk på egenhånd.

Det er nesten for lett.

For i vakuumet hvor musikkanmelderen har tatt mindre plass i det digitale rommet har kontekstualiseringen og nyansene nødvendig for å virkelig sette pris på musikkens fantastiske verden blitt vannet ut. Samtidig har noe langt skumlere fått portvokterfunksjonen. 

Nemlig de store digitale strømmeplattformene.

Musikken slik vi opplever den i dag eksisterer i de ulike strømmeplattformene og hver av dem vil at du skal bli værende i deres økosystem – for alltid! Derfor har de gjort det uhyre lett for deg å finne musikk. Du skal faktisk slippe å gjøre noe selv. Du bare setter på en spilleliste generert av for eksempel Spotify og lar det stå til.

Denne nummenheten er farlig, og strømmetjenestene vil ikke at du skal våkne fra transen de har skapt, det er tross alt gode penger i en passiv, ukritisk lytter.

Mata med metadata

Det nifseste store techselskaper og digitale strømmeplattformer kan tenke seg er noe som nesten aldri skjer: at noe undersøker hva de driver med.

De få gangene det graves finner man nesten alltid noe rusk. Ta for eksempel Tidal og deres oppblåsing av artisters strømmetall mesterlig oppdaget av Dagens Næringsliv, Spotify-sjefens ville personlige pengebruk eller tvilsomme investeringer i våpenteknologiselskaper – yikes.

Strømmetjenester vet å utnytte at folk ikke følger så nøye med og dette kan merkes i lyttevanene våre også. Lyttevaner som har blitt ganske så passive de siste årene. Vi setter på spillelister basert på sjanger, humør, stressnivå og sinnstilstand. Ikke noe i veien med det i seg selv, jeg setter gjerne på ensformige soundscapes eller spillmusikken fra Final Fantasy 10 når jeg skal konsentrere meg.

Spotify har lister laget for alle formål. Musikk å studere til, musikk å trene til, musikk å endelig sende den jobbmailen du har utsatt i to uker til, i det hele tatt. Noen av disse listene er laget av ekte folk, kuraterte lister med ny musikk hvor det tas redaksjonelle vurderinger for eksempel. Andre er bare hitlister med strømmetjenestens mest populære låter i.

Mange lister er algoritmestyrte, lister hvor hver låt knagges med metadata, informasjon lagt inn av oppehaver eller andre og matet inn i Spotifys egne sorteringsalgoritmer. Er låta di «Chill», «To study to» eller «The definite millennial soundtrack»?

Det som er uten enhver tvil er at valgene som tas gagner strømmetjenestene mest, og de vil heller ikke at du skal foreta deg noe særlig annet enn å følge deres spillelister. Dette er overtydelig hvis du prøver å lage dine egne spillelister og skal promotere den. Det er så å si ingen verktøy for at brukergenerte lister skal ha livets rett, og det er nok fordi strømmetjenestene ikke ønsker at du skal ta egne valg.

Peder Ebbesen driver musikkbloggen Flacfluss.
Peder Ebbesen driver musikkbloggen Flacfluss.

Fortsett å svømme!

Nylig var postdoktor ved Institutt for musikkvitenskap på UiO, Anja Nylund Hagen gjest i Arena på P2. Der pekte hun på faren ved å etterlate det til strømmetjenestene å styre en offentlig musikk -og kultursamtale, og i forlengelse av det fortelle deg hva du bør føle og mene om musikk.

Heldigvis trakk hun også frem viktigheten av musikkanmelderiet. For strømmetjenestene og den informasjonen de tilbyr kan ikke hjelpe deg å faktisk forstå eller kontekstualisere musikken du lytter til. Deres intensjon er langt mer kapitalistisk motivert.

Ikke noe algoritme som skal fortelle meg hva jeg skal like!

Parallelt med de kalkulerte vurderingene til strømmetjenestene finner vi nemlig musikkanmelderen, kritikeren, ofte kritisert.

Det man ikke kan kritisere er viktigheten av å sette musikk inn i en større kontekst, og her har anmelderen en ny og viktig funksjon. Anmelderen skal ikke lenger være dommer, men navigatør, en veiviser i streaminghavet hvor de fleste ikke får med seg hva de hører på og hva de syns om det.

En god musikkritiker vet å analysere, tolke og sette ord på det de hører og hvorfor andre bør høre på det samme – eventuelt hvorfor de bør høre på noe annet i stedet. Samtidig som musikkmarkedet blir mer abstrakt og overmettet har musikkritikeren mulighet til å løfte musikken ut av spillelistene og gi oss flere knagger til å sette pris på musikken.

Min største motivasjon til å skrive om musikk enten jeg er negativ eller positiv er å opplyse. Hvis jeg får muligheten til å eksponere noen for musikk eller tanker rundt musikk, er det selve gulroten.

Dessuten blir vår egen forståelse av musikk rikere av å være dypt uenig eller enig i noe. Å provosere leseren i så stor grad at de vil mene kan være et mål i seg selv, ja så lenge argumentene dine holder da. 

 

Peder Ebbesen (f. 1994) jobber i Kulturmeglerne, og driver musikkbloggen Flacfuss på fritiden. Han har tidligere vært musikkritiker i blant annet Aftenposten, Subjekt og GAFFA. 

ANNONCE