I dag ville David Bowie fylt 75 år. I den anledning publiserer vi det siste intervjuet GAFFA gjorde med den legendariske mannen. Det gikk for seg tilbake i 2003 da han var aktuell med albumet Reality, og vår ydmyke mening er at det er et av de beste intervjuene i GAFFAs historie.
Intervjuet er oversatt fra dansk og redigert av Geir Magne Staurland
Det har alltid vært Bowie. Jeg har snakket med ham siden jeg var sytten. Lange samtaler som har rullet og gått inne i hodet mitt. Han har bare aldri vært fysisk tilstede. Men han kommer om et øyeblikk. Og dette hotellet er fullt av folk som låser dører og sørger for at du ikke støter på popstjernene. Selv om atmosfæren er vennlig, sitter de alle fast i en stoppeklokke. En halvtime kun, presist på sekundet, for det er en lang liste med intervjuer. Og jeg har spart på spørsmål i 25 år. Nå skal de avvikles på maks 30 minutter. Og som om ikke det var nok, er det 30 graders varmem, nå når jeg skal gjøre mitt livs første intervju med en virkelig stor rockestjerne. Opptakeren min vil plutselig ikke spille inn og vi skal prøve å snakke om kunst, selv om hele denne situasjonen i utgangspunktet kun handler om å selge mer plater. Helvete, skulle ønske jeg var død.
Jeg kjenner ikke beina mine. Jeg har med en ekstra båndopptaker på størrelse med en lastebil, og jeg skulle ønske det var en venn til stede. Jeg har også glemt hvordan jeg snakker engelsk. Men så er jeg nå her, på dette rommet, og Bowie kommer inn i en slitt army-jakke, og når jeg ser ham i øynene er alt plutselig veldig enkelt. Alle markedsføringsfolkene er borte og vennen jeg lette etter er her, rett foran meg. Jeg føler jeg har kjent ham hele livet, og det rare er at det nesten er som om han har kjent meg også. Den høflige avstanden mellom oss forsvinner, og den forsvinner raskt, når vi begynner å diskutere kunst. Dette kommer til å bli fint, tenker jeg. Jeg har funnet en alliert mellom alle platepusherne og stoppeklokkene, og den allierte er David Bowie selv.
Om USA - en stor infantil kultur
Jeg har nettopp sett filmen Dogville, og vi styrer inn i en prat om hvordan du noen ganger kan gjøre ting mer virkelig ved å skape en distanse i kunsten din, slik Lars von Trier gjør med sin bruk av krittstrekene på et gulv. Bowie har sørget for avslutningsmusikken til filmen, og selv om han ikke har sett filmen ennå, vet han om Trier og den danske filmindustrien:
– Du er heldig som har den slags folk i Danmark. Se hva filmindustrien har her i USA: Charlie's Angels! Dette landet lager rett og slett barnefilmer for voksne. Vi kan levere Edderkoppen og Demonen, og du tenker bare: "Men bli voksen for faen!" Jeg håper virkelig jeg blir plassert på riktig side av amerikansk kultur.
Samtalen går raskt over til litteratur og den amerikanske forfatteren Don de Lillo. Bowie er spesielt glad i ham, og snakker videre om at det ikke nødvendigvis er den beste kvaliteten som overlever, men heller den som er lett å selge. Kulturministeren bør tvinges til å høre dette, for Bowie mener frie markedskrefter er en like patetisk garantist for god kunst som Bush er for verdensfreden.
– De beste artistene i New York er helt glemt. Det er virkelig mye god kunst, men man må lete for å finne den. Kulturen som fremmes her er den av dollarprodusentene - den som kan skape en suksess over natten. Amerika er en hurtigmatkultur.
Om forpulte band uten uttrykk
– Har du nok rom til å få ut greiene dine da?
– Ja... Nettopp fordi de alle er ute etter disse suksessene over natten, er det ikke så forferdelig mange i mine sko. Ingen er interessert i å gjøre det jeg gjør. Selvfølgelig er det band der ute som har noe på hjertet – men de får ingen mediedekning, de spilles ikke på radio, og de kommer ikke på TV. De har ikke store pupper og de er ikke klare til å kaste trusene. De får ikke en sjanse. Ikke engang band som The Flaming Lips som ellers kan gjøre det rimelig bra i Europa. Her i USA får de ikke en sjanse. Her får du sjansen til én singel, og så er det ut i stratosfæren, om frisyren ikke passer. Det er de dårlige tingene som overlever, de som minner om cruiseunderholdning. Det som matcher TV-programmer: Hun synger. Hun danser. Hun kan en vits! I England på 50-tallet pleide vi å kalle den slags varieté-shows.
Men hvis du gjerne ville gjøre noe som var helt ikke-kommersielt, ville du da fått en sjanse til det?
– Ja, det ville jeg – men ingen ville giddet å skrive om det. Vennen min Lou Reed har hatt så store problemer med å få lov til å realisere The Raven ... et prosjekt om den amerikanske forfatteren Edgar Allen Poe. Men ingen har ønsket å skrive om det ... og det er virkelig smakløst ... det showet er kanskje det sterkeste jeg har sett på mange, mange år. I tillegg til musikken ga han seg tid til anekdoter mellom låtene, og forklaringer om Edgar Allen Poe – man fikk et bredt bilde av hvem han egentlig er. Det ble flerdimensjonalt, et fantastisk teatralsk preg – og det burde vært skrevet så mye om det, men det var det ingen som gjorde. De kan bare skrive om et lite forpult band som ikke uttrykker noe som helst og som ikke har noen intellektuell drivkraft i det hele tatt annet enn "Fuck you hard baby... ding ding ding."
Bowie rykker opp fra stolen med en imaginær gitar rundt halsen, og fremfører «Fuck You Hard...» – og de får forside på forside, med all den pinlige dritten sin.
Han faller tungt tilbake i stolen og stryker håret tilbake på plass, på den Bowie-aktige måten, mens han smiler.
Om det viktigste i livet
Han har blitt ivrig nå, nå som det handler om hva han tenker om ting, hva han har på hjertet. Det er vel nå jeg skal spørre ham om hvilken låt han liker best på den nye plata, Reality, eller noe i den duren, selv om det jeg egentlig sitter og lurer på er hva han synes er det viktigste i livet.
Det ville jeg gjort hvis vi satt helt privat, og ingen krevde at jeg skulle snakke om plata. Men når han ser opp, slår det meg at jeg sannsynligvis aldri kommer mer privat med ham. Noensinne. Så jeg spør ham likevel. Om det jeg for alvor gjerne ville vite, nemlig hva han virkelig ser som det viktigste, på sin siste dag av sitt liv.
– Det er et meget familieaktig og sentimental svar: Jeg vil kunne være stolt over hvordan jeg har vært som far. Ærlig talt, det jeg ønsker er at min datter skal ha elsket meg som far. Vi har det faktisk veldig bra så langt... hun er i ferd med å fylle tre, så det er en ny opplevelse for oss begge... Jeg har disse bildene her med meg.
Og så finner han frem bildene av henne – og av dukken hennes Sophie, og datteren hans ser så fin ut at også jeg må trekke frem bildene av mine barn, og i et øyeblikk må rockemusikken sette seg stille i hjørnet og legge seg ned som en trett hund, for nå skal vi skryte av våre barn. Bowie har også en 31 år gammel sønn - og jeg husker det, fordi han laget låten «Kooks» (en far til barn-sang) på Hunky Dory fra 1971 - og siden sønnen min er rundt 15, diskuterer vi puberteten og hvor skummelt det er å tenke på, at de kan komme til å fylle kroppen sin med like mange stoffer som vi selv har gjort.
Bowie synes perioden fra 15 til 19 er tøff; du får så mange hugg og så mye kjeft av ungene på det tidspunktet, men så har du sjansen til å komme nær igjen etterpå: - Jeg vil ikke si at du blir venn med dem - jeg hater det der med å bli "venner". Jeg vil være faren hans, han har nok venner. Og vi har et godt forhold nå, veldig godt. Jeg har hatt ham siden han var seks år gammel. Vi har vært en enslig familie det meste av livet hans. Men jeg tapte de første seks årene med ham – og det vil jeg ikke gjøre igjen.
Om døden og de døde
Men så får vi beskjed om at tiden er i ferd med å renne ut. Vi sender hverandre et blikk over bordet, trekker pusten dypt, for vi burde jo vende tilbake til plata, men før jeg får fyrt avgårde et nytt spørsmål sier han: – Men det jeg ville vært mest stolt over før jeg dør er barna, uansett hva. Du vet, tidligere turnerte jeg med en sang kalt «My Death» – men på den nye platen min har jeg en linje som lyder «My death is no longer just a song». Døden er blitt en synlig realitet for meg. Da jeg var yngre, var det egentlig ikke noe som var ekte for meg. Da jeg beskjeftiget meg med det, var det mer døden som en idé. Som noe forlokkende, ukjent og stort. Det var kult. Jeg var virkelig pervers når det kom til hvor fett det må være å dø ung. Og jeg har også mistet noen...
Når han sier det, er det som å bli slått langt tilbake til slutten av syttitallet, da vi var en gjeng på tre ute i forstedene. Vi begynte å bli lei av å bo på et slikt ikke-sted. Det var ikke utdanninger å få, det var ikke jobber å få, og vi drømte om noe annet som vi ikke maktet å gi noe navn. Jeg var den eneste av oss tre som ikke hoppet ut av sekstende etasje, selv om jeg lenge vurderte det. Jeg sto i begravelsen deres med noen års mellomrom og prøvde å finne en vei ut... noe mer enn jobben på bensinstasjonen, med utsikten over høyhusene de andre kastet seg ut av. Og det var der «Heroes» kom inn. Jeg så Bowie spille den på TV-en en kveld, og selv om han var en totalt fremmed i forstadsstua, var det som om noe inni meg kjente ham igjen med det samme. Jeg fikk en fornemmelse av at det var et liv også etter forstaden, hvor de døde ikke pustet en i nakken. Det var det som fikk meg til å skrive. For meg var «Heroes» kampen for å ikke gi opp – mot alle odds.
Om «Heroes» og Berlinmuren
Og så var jo «Heroes» selve symbolet på Berlin-perioden. Der så jeg Bowie opptre for første gang. Vi sloss med nynazistene og tysk politi på dagen – og jeg ble tåregasset for første gang nede ved Kotbusser Tor. Vi sprang gjennom Kreutzberg med uniformer og hunder i hælene – og plutselig sto muren der. Det var som om verden gikk under – som om ingenting egentlig kunne ligge på den andre siden. Det var ikke bare en yttermur, den fantes også i hodet på alle berlinere. På kvelden dro vi på Bowies konsert og følte at han sang om muren og «Heroes» spesielt for oss. Vi sto i verdens sentrum – og verdens akse var han som sto og sang på scenen. Kvelden etter kom Bowie til og med innom puben vår. Den gangen så jeg bare ryggen hans.
Jeg måtte spørre om Heroes. Akkurat det albumet, og akkurat den sangen. Det var litt som å spørre en gammel kjæreste.
– Den sangen betydde mye mer for meg enn bare noe med Berlinmuren, den handlet også om meg og livet – at vi kanskje til tross for alt fortsatt har mye til felles som mennesker. Og jeg kan se at noen av de tingene også har betydd noe for folk som har oversatt det til sitt eget liv. Det er en spesiell hendelse jeg husker spesielt godt. Vi spilte konsert ved Berlinmuren og hadde noen tusen mennesker foran oss som var veldig engasjerte. Men det vi ikke visste, var at selv bak muren – i Øst-Berlin – sto tusenvis av mennesker sammen som ikke kunne se noe, men som hørte alt som foregikk. Og da vi kom til «Heroes» kunne vi høre dem synge med på den andre siden av muren. Det var så rørende... Det er vanskelig å forklare de følelsene. Og så spilte vi i Berlin igjen noen år senere etter at muren hadde falt. Da sto de alle der nede foran – både fra det gamle øst og det gamle vest – og da vi kom til «Heroes» var det bare ett av de øyeblikkene. Som en bro mellom den verden som var og den nye verden. En helt ny virkelighet.
id="image_idThumb" class="thumbnail" src="https://static.gaffa.no/images/2013/03/08/16f66/117092-h500.jpeg" alt="" />
Om erindring og glimtet av nirvana
Plutselig sitter vi og snakker om begreper som tid og minner. Minner er så underlige ting; på en side er de veldig håndgripelige, men man kan også få følelsen av at det hele kunne ha skjedd med noen helt andre. Som om man på en og samme tid er med i sitt liv og samtidig tilskuer av det. Jeg synes jeg leser det mange steder i Bowies tekster, og spør om det – det med å være både i og utenfor livet.
– Du har helt rett: Je
g har brukt mye av livet på å observere det jeg har gjort. Det er nesten som eksistensialisme uten hjerte, men å være en ekte eksistensialist – som jeg gjerne ville vært – er noe jeg har kommet nærmere fordi det som betyr noe nå, er de 24 timene som omgir meg akkurat nå. Dette er delvis fordi jeg har måttet forholde meg til ulike perioder av livet mitt, men enda mer fordi hukommelsen behandler deg fryktelig dårlig.
Erindringen fyller deg med en haug med unødvendige ting, og sett fra en annen vinkel er kanskje heller ikke fremtiden så viktig, da begynner du liksom å fortette det hele inn i nåtiden. Det hele får plass i et intenst glimt, en brøkdel av et sekund, hvor du blir klar over at du kan nå en viss tilstand av bevissthet – en virkelighet som vi ellers bare kjenner fra de store guruene eller tibetanske lamaene... et glimt av nirvana.
Og det er tydelig hit han vender nå, han leter etter «virkeligheten» – nåtiden, barna, kjærligheten, ordentlig kunst – men også gleden ved nåtiden. Han har ikke vokst fra intensiteten, men dødsromantikken og det fjerne har han forsøkt å gi slipp på. Likevel står coveret på det nye albumet i hjørnet av rommet med sitt surrealistiske statement – med den lille tegneserie-Bowien, i en fremmed verden. Det fremmedartede er fortsatt et tema, men tonen er lysere.
– Min tidligere tilsta
nd, i alle årene jeg var på dop, var en tid uten følelser og tilstedeværelse hvor jeg observerte et vesen som gikk gjennom livets ritualer uten å aldri føle seg som en del av det. Det var en isolasjon som var utrolig farlig for psyken...
Og så er vi tilbake til konseptet «Going somewhere» – og vi rekker ikke å gå dypere for døren åpnes for tredje gang – og denne gangen går de ikke igjen. Vi har sprengt timeplanen. Men vi fortsetter likevel så smått og blir enige om å se hverandre neste gang han er i København... Og så står jeg i glovarme Greenwich Village, finner en kafé, og setter meg og summer meg. Fortiden er plutselig veldig tilstede.
