GAFFA.no – alt om musikk!
Albumaktuelle Slash bør sees på som en av verdens siste gitarhelter. I en samtale med GAFFAs Andreas Trella bryter han ned hva rock en gang var og hva det ble.
Verden er langt fra hva den var i 1987. Dette året slipper et ferskt rockeband fra Hollywood det mange fortsatt anser som tidenes beste debutalbum.
21. juli 1987 ønsker Guns N 'Roses hele verden velkommen til jungelen med deres nå legendariske Appetite For Destruction. Det tar ikke lang tid før bandet med en karismatisk frontgitarist i spissen etter enhver definisjon tatt over verden.
På et blunk går Guns N 'Roses fra trange små klubber i USA til utsolgte arenaer rundt om i verden. De kalles verdens beste rockeband og frelsere av den døende sjangeren.
Det er lenge siden 1987, men Guns N 'Roses spiller fortsatt musikk. Og ikke nok med det, bandets mytiske gitarist har også nettopp gitt ut et fjerde soloalbum med Myles Kennedy & The Conspirators.
– Jeg kommer alltid til å spille det jeg liker å spille, nettopp fordi jeg liker å spille det. Enten det betyr å spille i verdens mest populære band, eller bare ha rundt 20 lyttere.
Etter alle disse årene føles Slash nesten mer som et fenomen enn et faktisk menneske. Mens andre gitarister i samme sjanger fra 80-tallet har forsvunnet én etter én, har Slash vist at han er mer enn bare verdens tilsynelatende kuleste fyr med et par solbriller og en svart topplue.
Å kunne snakke med akkurat det vesenset som i tenårene fikk meg til å innse at meningen med livet var å generere lyd gjennom vibrasjonene fra seks stålstrenger, er en ekstremt merkelig opplevelse. Spesielt siden denne skapningen ikke bare viser seg å være helt menneskelig, men også ekstremt hyggelig, jordnær og mye mer intelligent enn han så ut til å være på bildet jeg hadde over sengen. Det der han lå slått ut på gulvet med en sigg i munnen og en tom Jack Daniels-flaske ved føttene.
Gibson Les Paul inn i Marshall-forsterker
Så hvordan går man frem for å opprettholde kjernefansen din etter 35 år som legende, mens du klemmer nok nytt blod inn i miksen til å holde musikken interessant for både deg selv og lytterne?
– Det handler om å lete, men fremfor alt å prøve å være følsom for inspirasjon til nye ideer. Og mesteparten av tiden føles det som om det absolutt beste du kan komme på er ting du liksom bare snubler over. Men jeg kommer nok likevel alltid til å skrive sangene mine ved å plugge en Gibson Les Paul inn i en Marshall-forsterker, og så ta alt derfra. Basert på det som har blitt min signaturlyd, kan nye ting bygges gjennom dette gjenkjennelige grunnlaget.
– Skjer det noen gang at du kobler noe annet enn en Les Paul inn i forsterkeren for å se hva som skjer? For på sangen «Spirit Love», høres det ut som om du spiller sitar?
- Det er riktig. Jeg har egentlig sittet på den sitaren veldig lenge, men egentlig aldri turt å bruke den i en sang før. Det er på grunn av hvordan de musikalske trendene på 60-tallet fikk meg til å tro at lyden ville høres altfor klisjé ut. Men for akkurat denne sangen følte jeg av en eller annen grunn at jeg måtte prøve. Og ved å trekke den inn i min da forvrengte forsterker, fikk den også en slags monstrøs og dødelig lyd. Men det er bare en intro. Faktisk har jeg aldri engang vurdert å skrive en hel sang med for eksempel en sitar.
– Hvor mye tid bruker verdens fremste gitarist på å virkelig sette seg ned og øve på skalaer og lignende, bare for å bli bedre på gitar?
- Ha ha. Det er et godt spørsmål. Men saken er at jeg spiller gitar hele tiden. Om jeg ikke gjør det, føles det som om jeg ville helt glemt hvordan jeg skulle gjøre det. Så jeg vil si at jeg nok har en gitar i hendene 90 prosent av min våkne tid. Noen ganger også sovende, haha. Og noen ganger prøver jeg virkelig å «trene» ved å utføre spesifikke øvelser, teste nye teknikker og så videre. Men den beste treningen for meg er når jeg er på turné. Av en eller annen grunn er dette når du får de ferskeste ideene. Når jeg sitter i sofaen hjemme og øver meg i dritt, kan jeg sitte i timevis uten å ane hvor mye jeg har fått ut av det. Jeg vet at øvelse gir ferdighet, men jeg kjenner det ikke når jeg bare sitter og øver. Men på turné kjenner jeg denne effekten umiddelbart.
– Blir du noen gang lei av gitaren? Har du noen gang følt, for eksempel, at det absolutt siste du vil gjøre er å måtte ta opp en «jævla gitar»?
– Uten å nevne noen navn har jeg hørt flere i bransjen si akkurat denne frasen. Men selv har jeg faktisk aldri hatt det innfallet, eller rettere sagt bortfallet. Det du kanskje er mest ivrig etter etter tre timer på scenen er likevel selvsagt ikke å ta opp en gitar igjen. På 80-tallet var det tider da jeg spilte to til tre show per natt.
– Men faktum er at jeg per definisjon elsker gitarer. Jeg blir aldri lei av instrumentet. Jeg vil til og med gå så langt som å innrømme at jeg slår på gitarer. Jeg kan uten tvil kalles en "gitarjunkie", haha. Jeg elsker instrumentet til døden.
Den ydmyke gitarhelten
Det er ingen tvil om at Slash i dag har nådd litt av en legendarisk status i bransjen. Det er vanskelig å kalle seg litt interessert i musikk og ikke kjenne igjen denne mannens ikoniske utseende, som i dag er like synonymt med ordet «gitarist» eller «rockestjerne» som julenissen er til jul. Men Slash selv har likevel aldri sittet på noen pidestall. I stedet er han nesten frekt ydmyk i møte med sin egen status.
– Jeg har faktisk aldri sett meg selv som dette ikonet slik så mange andre ser ut til å gjøre. For meg – til tross for alle årene som har gått – er det vanskelig å forestille seg hvordan noen i det hele tatt kan ha en slik oppfatning av meg. Med det sagt anser jeg meg selv som ekstremt heldig som så lenge har fått lov til å gjøre akkurat det jeg elsker å gjøre. Og at folk fortsatt viser interesse for meg og det jeg driver med. Det vil jeg alltid være evig takknemlig for.
– Det føles som om mange band etter 90-tallet har forsøkt å gjenskape den type hellig og ekstremt kraftig forbindelse mellom en sanger og en gitarist som for eksempel du og Axl Rose, Mick Jagger og Keith Richards eller Robert Plant og Jimmy Page hadde. Har du noen teorier om hvorfor denne dynamikken ikke ser ut til å kunne gjenskapes i dag?
– Jeg tenkte faktisk mye på akkurat dette for ikke så lenge siden. Akkurat hvordan det føles som om Paul McCartney og John Lennon på 60-tallet sementerte en dynamisk og veldig kraftig enhet i musikken. Og det samme med Jagger og Richards som trolig enda mer etablerte denne meget potente konstellasjonen som kan oppstå mellom sanger og gitarist. Til å begynne med var det sangen og gitaren som var det viktigste og ble stereotypen for rock'n'roll. Og siden jeg og de andre i min generasjon vokste opp med akkurat denne stereotypen i våre årer, var det akkurat denne dynamikken vi alle først drømte om, og gikk etter når det var på tide å danne et band.
Og siden den gang tror Slash at ting bare har forandret seg, rett og slett. Basert på sin egen okulær inspeksjon mener Slash at 80-tallet var nettopp den siste epoken hvor denne konstellasjonen fortsatt hadde en sterk relevans. På 90-tallet handlet det så mye mer om å bryte gamle sveisede mønstre og selskapsstrukturer for så å ta tilbake mye av musikken ned på jorden og til vanlige folk igjen.
– Dnne prototypiske konstruksjonen for et rockeband døde ut på en naturlig måte. For det var nok ikke lenger like spennende eller interessant. Og det er ikke annet enn en uunngåelig utvikling. Jeg synes virkelig ikke det føles spesielt sunt at enhver musikalsk struktur – slik som den med en fremragende gitarist og sanger – må være den spesifikke normen tiår etter tiår. Musikk trenger en naturlig utvikling som tar oss fremover. Og til en viss grad gjelder det egentlig alt i livet.
– Men skjønner du at dette kan gjøre deg til verdens siste virkelige gjenlevende «gitarhelt»?
– Det kan nok stemme, haha. Men jeg ville nok fortsatt ikke kalt meg for dette. For i bunn og grunn kommer det nok hovedsakelig an på hvem du spør. Og hvordan det nå noe utdaterte begrepet faktisk brukes i dag.
