Artikkel

INTERVJU: Alt-J om skrivesperren, brusavhengigheten – og forløsningen

GAFFA.no – alt om musikk!

– Man vil ikke være en sånn diva-artist som bare: "Hold kjeft!". Hvis man skal begynne å tvinge frem stillhet under konserter, er det på god vei mot å bli en diktator over et publikum som bare vil få i seg noen øl. Det sier Alt-Js Gus i en prat om det nye albumet – og mer. 

For 13 år siden startet Gus Unger-Hamilton Alt-J sammen med tre venner i Leeds. Da visste han ikke at musikken deres ville bli kalt kryptisk og vanskelig å tolke. Nå er Joe Newmans umiskjennelige stemme det eneste konstante, alt annet har bare blitt vanskeligere å definere over tid.

Bandets første plate etter en lang og nødvendig pause blander klassisk gitar, barokk-rock og operaliknende kor med en pulserende kommersiell nerve.

LES MER: Følg GAFFAs spilleliste for den beste nye musikken

Akkurat idet jeg skal ringe Gus, tror jeg at jeg har tydet ledemotivet. Albumet, forestiller jeg meg, skal først ha hett The American Dream. Det begynner jo med noe som høres ut som en Coca Cola-reklame, et spor heter «Chicago», et annet «Philadelphia». Det snakkes om krypto, kokain og benzo. Det synges "he’s never gonna make it in LA". Tittelen ble selvsagt endret til The Dream for ikke å være for tydelig. Kun for å lage et lite mysterium for fansen. Enkelt, ikke sant?

Gus er ikke så opptatt av mystikk. Ganske snart finner jeg ut hvor feil jeg tok. Det er ikke en gang en reklame i introen. Gus ser heller ikke ut til å ha lagt merke til at to sanger er oppkalt etter byer i USA.  Og tittelen The Dream var noe av det siste de bestemte seg for. 

– Den vanskeligste avgjørelsen er alltid tittelen og omslaget, sier han flirende og fortsetter:

– Det er denne gang basert på et Picasso-maleri kalt Le Rêve (drømmen på fransk red. anm.), men vi fikk ikke bruke det. Det er en rik amerikaner som eier bildet.

Pausen som helbredet skrivesperren

Før forrige album Relaxer satte bandet en veldig, veldig tight tidsplan for utgivelsen. 

– Etter turnéen (med This Is All Yours red. anm.) fikk vi beskjed om at vi hadde seks måneder på oss til å gi ut et nytt album. Og vi tenkte: «Ja, det kan vi gjøre. Vi kjører på!». Vi merket fort at det ikke var nok tid til både å skrive og gi ut et album.

Resultatet ble et album med flere live-favoritter som ble høyt verdsatt av dedikerte fans, men som Gus mener viser «et band som lider av mangel på kreativitet». Blant de åtte låtene var flere hentet fra universitetsårene. Det var en felles skrivesperre.

– Hva var det som løsnet skrivesperren dere kjente på?

– Hele 2019 gjorde vi ingenting relatert til bandet i det hele tatt. Vi begynte å sette sammen idéer først i 2020. Når vi først er sammen, jobber vi oss gjennom delene veldig raskt. Det er ganske fint hvordan vi ser ut til å ha klare roller. Når vi alle følte at pressen ikke lenger var der, kunne vi plutselig bli kreative.

– Hvordan så det ut for deg personlig i perioden du snakker om? I pausen 2019.

– Jeg giftet meg det året. Brukte halve året på å planlegge bryllupet og dro på bryllupsreise. Utenom det så ... Hele 20-årene brukte jeg i grunnen på turné. Jeg var nesten ikke hjemme i det hele tatt. Jeg gikk glipp av mange ting. Bursdager, å være med familien ... Nå kunne jeg bare nyte å være i London og lage middag med kona hver kveld. Jeg fikk året jeg hadde drømt om i ti år.

Et geografisk rotete album

Med det nye albumet fikk gruppa for første gang tilgang til eget studio. 

– Vi leide et hus i Hackney (London, red. anm.), like ved der jeg bor, og vi skrev og spilte inn der. Det var virkelig utrolig. For første gang hadde vi vår egen plass hvor vi kunne komme og gå som vi ville, pynte og henge opp ting på veggene for å gjøre det mer hjemmekoselig. Det gjorde at vi ønsket å jobbe mer enn før. Og ikke fordi vi prøver å være The Beatles, men vi holdt fast ved tanken på å være på samme sted, i De Beauvoir Town gjennom hele perioden. Vi kunne ha spilt inn strykere hvor som helst, men vi valgte den lokale kirken i nabolaget. Det skjer noe interessant når musikk lages på bare ett sted.

LES MER: Lei av jaget etter ny musikk? Følg denne spillelisten

Gus er redd for at han skal «høres ekstremt pretensiøs ut». Han gjentar dette et par ganger gjennom samtalen. Til å være et pop-band har de tross alt mange høykulturelle referanser. Jeg spør om den syntetisk fløytemelodi i den første låta på det nye albumet som også synges i første sang på Relaxer.

– Bach gjorde mye av det der. Han gjenbrukte også snutter her og der. Joe er lik når det kommer til tekster, «c o double m o n» for eksempel fra Bloodflood, eller andre skjulte melodier. Man kan ikke stjele fra seg selv. Så lenge vi ikke resirkulerer hele sanger er det bra. Vi vet at fansen hører sånne små overraskelser.

I fjor slapp bandet to singler. Den heteste diskusjonen i studioet akkurat nå, mens Gus og bandet øver før turnéen, handler om en av disse singlene – «Get Better». En sang om savn og håp. Kan man egentlig spille en så lang og treg sang live?

– Det er en av deres beste sanger noensinne. Publikum kommer til å protestere og tvinge dere.

- Haha! Ja, det er en låt vi har snakket mye om. Jeg tror det ville vært feil å spille den på en festival. Men selv på din egen konsert er det vanskelig. Folk begynner bare å snakke under en sånn sang. Og man vil ikke være en sånn diva-artist som bare: "hold kjeft!". Hvis man skal begynne å prøve å tvinge frem stillhet, er det på god vei mot å bli en diktator over et publikum som bare vil få i seg noen øl.

Sidehistorie: Den crazy sangen

På det nye albumet finner vi låta «Bane», som ifølge Gus fremviser bandets sterkeste sider, både musikalsk og poetisk. 

– Det er en crazy låt egentlig. Typ tre, fire sanger i én. Stemmen i starten er en typisk amerikansk radiostemme. Han beskrev en gang en drink som "cold and sizzling", to ord som virkelig føles som motsetninger. Vi hadde aldri hørt noen si det. Han spilte seg selv inn hjemme i Illinois med en colaboks og det er det første du hører på albumet. Tilfeldigvis sliter faktisk også turnémanageren vår med brusavhengighet. En gang var det så ille at han sto opp midt på natta og drakk Sprite og Dr Pepper i søvne. «In the middle of the night I get a craving and I wake up for you». Det synes jeg er en strålende strofe.

LES FLERE INTERVJUER PÅ GAFFA.NO:

– The Wombats
– Highasakite
– Hedda Mae
– Jonas Alaska
– David Bowie
– Girl in red
– Saweetie
– Honningbarna
– Pinegrove
Animal Collective

FØLG SPILLELISTEN «UKENS GAFFA-TAPE» FOR DEN BESTE NYE MUSIKKEN:

 

ANNONCE