Iron Maidens 25 beste låter

Her er den! En nøye utvalgt liste over Iron Maiden sine beste låter.

En av GAFFAs største fans av og eksperter på Iron Maiden, Jesper Robild, har slitt hardt med å velge ut 25 av hans personlige Iron Maiden favoritter.

25.  Different World (fra A Matter Of Life And Death, 2006)

Iron Maiden er eksperter på å skape gull av sanger uten refreng, men denne  har to – først en soft en, så en med euforisk desperasjon når Bruce går opp i falsett. Sangens deiligste punkt er nesten hvordan Nicko i bunn og grunn parafraserer seg selv med patenterte roller og ride-akkompagnement. Rett og slett en herlig livefølelse i lyden. 

24. Wasting Love (fra Fear Of The Dark, 1992)

Faktisk den første ordentlige balladen siden debuten. Bare pucken ville være i stand til å rangere Bruce Dickinsons vokale bidrag, men uten han hadde ikke den sangen hatt en sjanse til å kvalifisere seg. Slik høres det ut å sitte fast i en spiral av meningsløs sex, i desperasjon på vei mot erkjennelsen av at kjærligheten er død.

23. The Clairvoyant (fra Seventh Son Of A Seventh Son, 1988)

«There's a time to live and a time to die, when it's time to meet the maker»

Iron Maidens beste album har egentlig bare gode tekster, men dette kan være toppen av kransekaka. Hver linje forstår det psykedeliske marerittet om at innsikt i fremtiden avsløres. Musikken med shuffle-akkompagnement og tonearter er like fortryllende.

22. Caught Somewhere In Time (fra Somewhere In Time, 1986)

Egypt slo seg ned - hva skal jeg gjøre? Reis inn i fremtiden selvfølgelig. Ikke helt uventet ble det blandet inn synther, som sammen med de fyldige gitarene løfter produksjonen enormt. Dave Murray og Adrian Smith når himmelske nivåer i gitarspillet sitt. Et nytt nivå for resten av katalogen er satt.

21. Ghost Of The Navigator (fra Brave New World, 2000)

Intro, strukturen, Nickos trommefyll - bang. Betongtunge riff akkompagnerer følelsen av å lese en atmosfærisk novelle. Melodier som gjenbrukes i ulike former. Bruce og Adrian er tilbake. En skikkelig diamant hvor klimakset før siste refreng faktisk ikke drives av en dobbel basepedal. Iron Maiden i sitt rette element.

20. Prowler (fra Iron Maiden, 1980)

Enter, ny bølge av britisk heavy metal. Iron Maiden ble aldri mer leken og moshe-vennlig enn dette. Bare fire år senere skulle de skrive intrikat om egyptisk mytologi. Sounden fungerer ypperlig. Den beste sangen noensinne med ikke-eufemistisk runereferanse.

19. Still Life (fra Piece Of Mind, 1983)

Det er umulig å sette fingeren på stemningen. Oppløftende, men likevel med magisk antydende vers. Også en av Maidens beste tekster av det mer poetiske slaget, om beskyttelsesånden Genius Loci – eller alkoholisme? Som en langfinger mot teorier om satanisme, begynner sangen med at Nicko imiterer en Idi Amin-parodi. Bakover, selvfølgelig.

18. To Tame A Land (fra Piece Of Mind, 1983)

Her innledes en lang trend med episke sanger om bøker og historiske hendelsers. En mystisk intro som vender tilbake i solopartiet, øde-i-ørken-følelse og en struktur som er nærmest symfonisk i sin utførelse. Bruce lirer av seg  mer av handlingen i «Dune» enn det som sannsynligvis er mulig på syv minutter.

17. Sign Of The Cross (fra The X Factor, 1995)

De to platene med Blaze Bailey er blant de beste i katalogen, og det er kanskje på bakgrunn av at Maidens andre sang som varer i hele ti minutter skinner så sterkt. Komposisjonen av denne perlen burde virkelig være modell for alle Steve Harris' langdistanseløpere som denne. De gregorianske koret er umenneskelig, det samme er Blazes sang. Orgasmisk solo.

16. The Trooper

En av få superduper-klassikere som klarer å snike seg inn på lista. Ja, det er faktisk Maidens mest streamede sang på Spotify. Dette er et uvanlig refreng, men kanskje den mest geniale bruken av tvillinggitarer noensinne. Utrolig live-vennlig med mange skråle/allsang partier.

15. The Wicker Man (fra <

En av verdens beste åpningslåter. Adrian Smith vender tilbake etter ti år med tre akkorder (lånt fra Judas Priests Running Wild, men hvem bryr seg) og Bruce krasjer inn som om han aldri hadde forlatt bandet. Ingenting, absolutt ingenting gir meg mer gåsehud enn når de åpner med The Wicker Man foran 250 000 fans på DVD-en; Rock In Rio.

14. Phantom Of The Opera

Allerede i sin relativt punk, fase/greie debut, fisket bandet i progressivt farvann. Som en tur på en mekanisk okse kaster låten seg i alle mulige retninger, Paul Di’Anno pløyer gjennom hele temporegisteret sitt og den rå sounden passer perfekt til låten. Stratton og Murray i perfekt symbiose med Rush-lignende grunnleggende basskunst.

13. Rime Of The Ancient M

Å komponere et skipsvrak. Senere fikk Harris virkelig sansen for sjømannsviser, men sangen About The Old Sailor (basert på diktet av Samuel Taylor Coleridge) forble faktisk bandets lengste sang på over 30 år. Her er progressiv metal født på ordentlig, i et allsidig epos med en nifs midtseksjon.

12. Revelations (fra

På den tiden var dette Maidens mest inderlige sang. Kraftballade? Vel, mer som å seile på et hav med stadig skiftende vær. Bruce Dickinson limer sammen et dikt av G. K. Chesterton med Aleister Crowley og litt "religiøs sex" (igjen uten refreng). En sang som bare Iron Maiden kunne ha skrevet.

11. The Evil That Men Do (fra Seventh Son Of A Seventh Son, 1988)

Dessverre den eneste sangen fra Seventh Son som har vært på senere settlister. Men fra et album der halvparten av låtene ble singler, er det verdt denne plasseringen. Maiden er eksperter på å bake inn tekstlinjer/referanser, og dette Shakespeare-inspirerte stykket kan virkelig høres om og om igjen.

10. Aces High (fra Powerslave, 1984)

I 1984 satte mannskapet en helt ny standard for hvordan man koker sammen et album. Etter en innledende tvillingfanfare, spytter Bruce ut en historie om en Spitfire-pilot under andre verdenskrig, sunget i tråd med akkordene til vedvarende d-takt av Nicko. Det beste er selvsagt med Churchill-introen fra Live After Death.

 9. Fear Of The Dark (fra Fear Of The Dark, 1992)

Som The Trooper et sang laget for å bli akkompagnert av et publikum. Metalhistoriens beste allsanglåt og et forbilde når det kommer til å skrive geniale tekster om banale temaer – og i tillegg komponere dem med en perfekt atmosfære. Denne skal selvfølgelig høres i liveversjonen fra Rock In Rio.

8. Sea Of Madness (fra Somewhere In Time, 1986)

Adrian Smiths beste egen komposisjon er ekstremt sjelden nevnt. Lydbildet løfter virkelig alle sporene på albumet, og dette progstykket med sine toneartsbytter og skjeve trommer skiller seg virkelig ut i mengden. Midtdelen går sømløst fra superpepp til duperdepp og tekstene er en av bandets vanskeligste å tolke.

7. Strange World (fra Iron Maiden, 1980)

Uforklarlig oversett til det punktet at den aldri en gang ble spilt live. I den originale sangeren sier Paul Day at han hadde en finger med i spillet, Harris er den eneste komponisten, men all ære går til Dennis Strattons sørgelig hylende gitarer og et porselenskor Paul Di’Anno som tar balladen til perfeksjon.

6.  Afraid To Shoot Strangers (fra Fear Of The Dark, 1992)

Steve Harris' melankolske skildring av Gulfkrigen kunne like gjerne vært basert på fire låter som har blitt sydd sammen, men lappeteppet er helstøpt. Fra å starte sørgmodig og sakte, blir sangen stadig mer melodisk og intens før Janick og Dave fyrer av hver sin kaotiske sweep-solo, forøvrig to av katalogens tøffeste.

5.  2 Minutes To Midnight (fra Powerslave, 1984)

Et av de vakreste riffene i rockehistorien setter standarden, og det bare løfter og løfter seg. Antikrigslyrikken bærer på flere av Maidens søteste linjer, som: "to the tune of starving millions, to make a better kind of gun". Det geniale grepet å bremse ned før riffet starter, tar atmosfæren fra primal til intrikat.

4.  Powerslave (fra Powerslave, 1984)

Slik høres det gamle Egypt ut i musikkformat. De harmoniske skalaene, Bruces ekle fraser i historien om en farao med gudekomplekser: "I don't wanna die, I'm a God, why can I not live on?" Designet som en dobbel sandwich, med en mellomseksjon i klassisk Maiden-skole som bryter av. Tittelsporet er albumets mest perfekte.

 3.  Infinite Dreams (fra Seventh Son Of A Seventh Son, 1988)

På seks minutter skjer det mer enn i noen annen Maiden-låt, og av alle eksemplene er sannsynligvis albumets beste øyeblikk det ultimate beviset på at refrenger er overvurdert. Enten det er tidlige Santana-karakterer, et tangenttrett midttempo eller Bruces mest ondskapsfulle skrik, innkapsler Infinite Dreams det overnaturlige temaet.

2.  Dance Of Death (fra Dance Of Death, 2003)

Kanskje den hadde vært ti ganger mer populær hvis den allerede var skrevet for Piece Of Mind. Men da var ikke Janick Gers selv der for å legge grunnlaget for at Harris fullførte. Strammere konstruert og mer komplett enn noe annet Iron Maiden-epos, hver med sin egen solo fra de tre gitaristene. Sagaen inneholder ikke minst noen av bandets beste tekster. Budskapet carpe diem (forfatterens tolkning) har aldri vært mer vakkert pakket inn enn i en skrekkhistorie om en merkelig natt i Floridas sumper.

1.  Hallowed Be Your Name (fra The Number Of The Beast, 1982)

Etter to uker med Run To The Hills på repeat, ble vi fortalt at vi var klare for neste trinn, det andre mest tungmetallstykket jeg noen gang har deltatt i. Og jeg som trodde fire minutter var langt for en sang. Så mange former, så mange passasjer som flyter perfekt inn i hverandre. Clive Burr maraton gir fantastisk tett komp og gitarene er inngjerdet som musketerer. Nok en tekst som kunne vært filmet, så perfekt at bandet effektivt tar små pauser når Bruce Dickinson presenterer det første «harde» verset. Å prøve å tåle hele «running looooow» er metallekvivalenten til en olympisk idrett. Den ultimate Iron Maiden-sangen, abstraktet fra hardrock, en inngangsport til en ny verden.