Når Sivert Høyem står på scenen, er det få som kan matche hans stemme og tilstedeværelse. Synd er det at kvelden bar noe preg av et publikum som ikke syntes å være kjent med standard konsertetikette.
Det er svenske Johan Airijoki som fikk i oppgave å åpne den første av de to utsolgte kveldene på Sentrum Scene. Han går på scenen med en intensitet og nerve som fanger oppmerksomheten min fra første tone. Han bretter ut hjertet sitt på scenen, gir alt, men møter en mur av skravling. Publikum er med i varierende grad, men altfor mange virker mer opptatt av å prate om morgendagens planer enn å gi ham den respekten han fortjener. Når siste låt annonseres, utbryter noen faktisk jubel – en ufortjent og respektløs reaksjon på en artist som virkelig prøvde. Er det virkelig blitt sånn at oppvarmingsartister ikke engang får en sjanse lenger?
Når lyset dempes og Chopins «Nocturne» flyter ut i rommet, skjer det et stemningsskifte. En blanding av ærbødig stillhet og spenning fyller Sentrum Scene. Så trer han frem – Nordlands store sønn – og åpner med «January 3rd». Siverts stemme er varm og sårbar. Hver akkord treffer som et dypt kontemplativt sukk, ordene henger i luften som røkelse, sakte svevende ut over publikum. Rommet er i hans hule hånd fra start, inntil en karakter i mengden bestemmer seg for å hyle i midten av sangen. En hes gjennomtrengende lyd som skjærer gjennom stillheten og ødelegger den melankolske stemninge. Det rykkes i skuldre, noen humrer, men irritasjonen er merkbar.
Senere får vi servert bautaen «Majesty». Den bygger seg opp som en storm i horisonten, sakte, men uunngåelig. Hver strofe drar oss nærmere. Siverts stemme stiger, og bærer tyngden av låten med en presisjon som føles skjebnesvanger. Publikum holder pusten, mange synger med, noen med lukkede øyne. Men, Igjen, skjærer den samme drankert-aktige ulingen gjennom rommet - som en kniv gjennom et mesterverk. En mann ved siden av meg sukker oppgitt.
Så kommer «Moonlanding», og det er her konserten når sitt klimaks. Høyems stemme stiger som et rop inn i natten, låten bygger seg opp med en nesten symfonisk kraft. De suggererende gitarene, det drivende trommespillet og den episke dynamikken gir følelsen av å være på kanten av noe storslått og uunngåelig. “I’m going to make this / My own moon landing / I’m going to give this / The best that I’ve got” – publikum overgir seg fullstendig, mange med armene hevet, som om de forsøker å gripe tak i det magiske øyeblikket. Her er det ingen irriterende uling, bare ren, elektrisk samstemthet mellom artist og publikum. Dette øyeblikket, denne låten, er grunnen til at folk kommer for å se Sivert Høyem live.
Artist er skapt for å stå på en scene, og man nyter å se han opptre. Likevel er det noe som åpenbart holder konserten tilbake fra å være en helt udiskutabel triumf. Det er ikke musikken det går på – den er bunnsolid, og sortlendingen synger med en innlevelse få kan matche. Dessverre er et altså publikum som trekker ned opplevelsen. De øyeblikkene hvor rommet virkelig kunne vært elektrisk, blir i stedet infiltrert av uling, summing og rastløshet. Det er frustrerende, for dette var en konsert som kunne vært monumental – om bare alle i salen hadde skjønt hvilken gave de fikk servert.
LES OGSÅ: KONSERTANMELDELSE - Doif, Goldie: "Diffuse Doif"
