Neida! Sivert Høyem reiste hjem til grusveier og ruskevær i Nordland for å spille inn sitt nyeste album. Resultatets høydepunkter er høye, lavpunktene aldri lave, men jevnt over bare helt ok.
Sivert Høyems nye album er kalt On an Island, og er som tittelen kanskje hinter til; spilt inn på en øy. Nærmere bestemt Nyksund i Nordland.
Øya huset på tidlig 1900-tall et stort fiskevær, men fordi havnen ikke rommet ny teknologi og større båter ble fisket avviklet på 60-tallet. Nyksund ble fraflyttet, og endte opp som en spøkelsesby, og derfor et kuriøst reisemål for Høyem, som vokste opp 45 min unna med bil. På 90-tallet fikk øya, slik så mange andre gamle trehusbebyggelser fikk på denne tiden, en oppreisning. Studenter og kunstnere, og ikke minst turister begynte å reise dit. Nyksund er blitt et «Kreativt tilfluktssted» som VisitNorway beskriver det så fint. Hit dro Sivert Høyem med band for å spille inn musikk i september 2021. De inntok det gamle menighetshuset, og On an Island ble til.
Albumet er tydelig inspirert av omgivelsene. Det er mye natur-symbolikk, og jeg vurderer fremdeles om låtene er kjærlighetserklæringer til en kvinne eller til hjemstedet. Ikke det at det er så farlig! I åpningslåten med samme navn som albumet synger Høyem (på sedvanlig Høyem-vis: vakkert) at «And I, I love you more when you love me less». Det kan handle om spenningen i ugjengjeldt kjærlighet, eller så kan det være en henvisning til hvor vakkert et sted er når det gir motstand. Er det ikke det de som bor nordpå sier. At naturen jobber imot, men det er det som gjør det verdt det? Høyem kommer hjem igjen selv om septemberværet pisker på ruta til bedehuset og låten avsluttes med et spørrende «You´re not to blame. Can´t we start over again?».
Mot slutten av 2023 kom albumets to singelslipp. Iblant disse er den nesten åtte minutter lange småbyskildringen "The Rus"t. Den treffer meg som bare rakkern. Introen og gitar-loopen som ligger under nesten hele låta minner om 90-talls slageren "Teardrop" av Massive Attack og det høres skamkult ut, men det er teksten som virkelig fenger. Her har Høyem skrevet den store fraflytnings-balladen! Folket forsvinner fra bygdene, og spesielt kvinner. Høyem maler et bilde av en oppkjørsel med syv rustne gamle biler, hvorav bare en går. Kvinnen i låta er i et ulykkelig forhold som hun føler at ruster på lik linje som bilene rundt henne. “Sometimes she thinks it´s the rust that eats the soul. In the wintertime the sky is burning, purple, orange, and gold.” Det er vakkert her, men hun orker ikke. Høyem bruker en metafor vi kjenner fra før, det å «ruste» fast et sted, men på et vis man virkelig kjenner igjen. Har man hatt tiknytning til en skikkelig småbygd en gang i livet, så kjenner man denne oppkjørselen, og ikke minst den mystiske sammenhengen den kan ha med samlivsbrudd. Jeg vil trekke frem The Rust som albumets beste.
Dessverre står ikke resten av albumet helt i stil med min store favoritt. Låtene er fine, men jeg blir ikke slått i bakken. Høyems sangstemme er udiskutabelt vakker, og han kunne sikkert ha sunget Sandra Borchs masteroppgave god (satire!). Han har et lite Nick Cave-øyeblikk på "Now You See Me/Now You Don't". Låten er et forsøk på en fortelling om en ung kvinne som forelsket seg i en demon (?) og problemene som kommer med det. Jeg synes det er veldig gøy med den Murder Ballads-aktige skrikingen mot slutten, men selve teksten er ikke akkurat på det nivået. Når jeg først driver og henviser til mulig inspirasjon, så vil jeg trekke frem "When Your True Love is Gone". Måten Høyem gjentar «It's true» i refrenget minner meg om en rocka Leonard Cohen, og det er så klart gøy!
Albumet er tatt opp som et live-opptak. Hele bandet spiller samtidig inne i gudshuset på Nyksund. Eventuelle «ulyder» fra bedehuset eller været har blitt med, og det gir mye rom og klang, og også en ekthet. Jeg har inntrykk av, på grunn av de sparsomme trommene og bruken av akustisk gitar, at Høyem har tatt mer inspirasjon fra Countrysjangeren på dette albumet, men han kunne gjerne ha lent seg lengre i den retningen. Det er nok det at noen av låtene blir litt kjedelige som trekker ned.
Jeg ønsket meg mer Fjorden Cowboys romantikk à la The Rust og mindre tvetydige kjærlighetslåter om kvinner, natur og avhengighet. Likevel; albumet har flere høydepunkt. Åpningslåten som en hymne til øya han spiller på og fela på albumets siste låt komplimenterer hverandre godt. Er det det sublime og det bondske han prøver å understreke kanskje? At de går hånd i hånd på Nyksund? Det kan være!
