Debutalbumet til TACOBITCH står på egne ben.. men de har vel for lengst bevist at det er live de virkelig skinner
Som en fysisk musikk-samler og klubb- og konsertgjenger, er jeg generelt sett veldig interessert i alt «det ekstra» som inngår i musikkopplevelsen. Ikke "bare" selve lyden som strømmer ut av høyttalerne, men hele pakka. Dans og sceneshow, kunst og klær, tekst, bilder, video, også videre, kan tilføre musikken lag av "noe mer" som kan redde noe fra middelmådighet, hvis ikke løfte det helt til skyene. Innpakningen kan altså ha mye å si for opplevelsen av musikken, og det er gøy å la seg forføre av alt musikk kan være. Den uendelig anvendbare live-opplevelsen er noe veldig annerledes fra å sitte på en stubbe i skogen eller på en krakk i stua og "bare" lytte seg gjennom et album låt til låt. Da må musikken stå på egne ben; uforstyrret og blottlagt.
Noen som drar nettopp «pakka» veldig langt er gruppa TACOBITCH, som de siste årene har fått innmari gode anmeldelser og mye buzz rundt seg, både på nett og i den såkalte virkeligheten. Dans, sceneshow, kunst, klær.. Det er lite å savne på en TACOBITCH-konsert.
LES OGSÅ: X2 - 2024: TACOBITCH - UTENOMJORDISKE TEXMEX-SOLDATER
Selv har jeg ikke sett dem live, men har hørt dem bli beskrevet som heftige, suggererende, nesten intimiderende, og ikke minst veldig teatralske - et ord de også bruker om seg selv. Apollon-scena på Roskilde var visst fylt over randen da de spilte der i sommer. Lange køer både her og der når de har spilt i Oslo, sin antatte hjemby, vitner om at de har etablert seg som et solid live-fenomen. Mellom showene har de spilt inn et album som kom ut for en drøy uke siden: RATMODE - med et absurd og nydelig coverbilde. Det viser en animert rotte i et landskap jeg ikke klarer å bedømme som virkelig eller ei (for hvem klarer vel det i disse tider uansett!?), med en TACOBITCH-logo i en matchende cyber-chrome-y2k-tribal-aktig estetikk.
Det slo meg at tittelen og temaet kanskje er et nikk til fenomenet «Hot Rodent Boyfriend» eller «Rat Boy Summer» som rådde i sommer; altså påstanden og etterhvert memen om at man i år helst skal se ut som gnagere. I såfall er de sykt aktuelle og, vel, moteriktige.
Jeg sitter på min metaforiske stubbe på hjemmekontoret, med utsikt over de høstkledde trærne utenfor. Albumet starter jeg fra toppen så klart, - og fra nå av er det lyden som er gjeldende, ikke alt rundt. Tårnet med Hardstyle-CDer oppover vinduskarmen min lyser når første sang «SUPER$TAR» går på. Den minner om Scooter, faktisk så mye at jeg først trodde det var en remix eller sample. Ikke skuffa med andre ord. Seigere og treigere, men samtidig enda heftigere rytmer kommer i neste sang «Fo*king trash»: For meg høres den ut som en mashup av E-Types «Princess of Egypt» og Ice Spice’s «Deli», men det kan det umulig være. Viktigste er at det svinger! På de neste par låtene begynner jeg å lengte litt etter noe mer. «Big Boy» har likevel mye kult ved seg, interessante vokaler og spenstige effekter over en Acid-aktig beat. Jeg forsøker å forestille meg hvordan de fargerike antrekkene og intense dansekoreografiene utspiller seg i virkeligheten.
De neste låtene glir noe ubemerket forbi (til tross for at mer enn mye skjer), og det er ikke før på «Goldie-B» at rytmene virkelig vekker meg, og begynner å dra meg inn mot det mer fullkomne musikalske mindsettet jeg vil være i. Den nest siste «Wrahwrah» får meg til å tenke på å være i det innerste rommet på Villa en torsdag under pre-coronianske tider. Jeg nyter sangen her på stubben min, men ville ELSKET å høre den ute på klubben blant venner og andre gnagere. Albumet er interessant og ofte bra, men det er nok "IRL" de briljerer.
De spiller på Rockefeller 17.10 om du (som jeg) vil oppleve hele pakka!
