Intetsigende tikpop

 "JONATHAN FLOYD // VULKAN ARENA (FÅ BILLETTER IGJEN)" stod det i konsert-eventet til den 22 år gamle RnB/pop-artisten da jeg forrige fredag sjekket Facebook på vei ut døra. I det jeg bladde nedover ble jeg svært forvirra. Her stod det nemlig at 23 har trykket "skal" og 19 har trykket "interessert". Er det manageren som har satt til verks et slapt og sleipt markedsføringstriks for å forhåpentligvis skape en illusjon om at folk måtte "løpe og kjøpe"? 

Da jeg møtte opp med kompisen min utenfor Vulkan gikk det opp for meg at jeg hadde misforstått. Utenfor er det nemlig en dritlang kø med unge mennesker helt ned i tenåringsalder, mange av dem jenter, hvor noen av dem ser ut til å ha tatt med seg voksne verger. Generasjonsskiftet viser seg; kidsa bruker ikke facebook-arrangementer lenger! De bruker kanskje ikke Facebook i det hele tatt? Har instagram og snapchat tatt over helt som sosiale medier? Hvor er det man melder seg på arrangementer da egentlig? Jeg er ikke mer enn fem år eldre enn artisten de har kommet for å se opptre, men jeg tar meg selv i å føle meg noe out of place.

Men, "heldigivs", som den alt for lange øl-køen innenfor tilsa: - det er ikke bare 16-åringer her heller.

Oppvarmingen for kvelden var 17-åringen TEO fra Bergen. Han, i likhet med Floyd, har oppnådd stor suksess gjennom kommersielle kanaler på Tiktok og andre sosiale medier. Han fortjener stor kudos for en stor sangstemme og moden scenetilsdeværelse. Selv om produksjon minnet meg litt for mye om "2010-tallets Nickelback", Imagine Dragons, og at det ikke var stort som skjedde på scenen utenom en flammende logo på skjermen bak han, så vil jeg applaudere han for innsatsen. Han hadde gått rett til finalen av The Voice med en opptreden som dette.

Da det omsider var kveldens headliner som tok over scenen ble jeg først gira. De tre første låtene danset jeg fornøyd med til de synth-tunge Dua Lipa- og The Weeknd-aktige produksjonene. Det som dessverre dro alt ned (for meg) var en smertelig åpenbar "One-Trick Pony"-effekt. Det fantes ingen form for variasjon i settet. Det eneste som skilte seg ut var den ene delen i den ene låten hvor Arif egentlig sang verset. Resten ble en flat linje med den samme 80s party-låta om og om igjen. En ting er at det ikke er så mye som en dj eller en mimende gitarist på scenen. En annen ting er at det ikke finnes en eneste låt på setlista hvor det blir litt kline/grine-stemning? For å løsne opp litt liksom?

Floyd sitter på et momentum som de fleste bare kan drømme om å noensinne oppnå. Spørsmålet er hvordan å la dette øyeblikket skape inspirasjon til å finne veien videre, i stedet for å bare "ri bølgen ut". Nå har vi unnagjort The Weeknd-greia så det holder! Hva nå?

STOR shout-out for at alt overskuddet fra konserten (som tross alt var på kvinnedagen) går til brystkreft-foreningen. Det er sånn det skal gjøres.