Det er alltid en viss hype knyttet til en utgivelse fra JT. Denne gangen er det imidlertid egentlig ikke verdt spenningen.
Ansvarsfraskrivelse: Jeg er en ekte Timberlake-jente! Ikke helt tilbake fra N*Sync-dagene, men fra 2002-solodebutalbumet Justified I've been around. Derfor kan jeg ikke unnskylde meg for å ha vært litt overbegeistret da ryktet om ny musikk begynte å svirre. Men etter å ha hørt Prince of Pops sjette studioalbum Everything I Thought It Was, er stemningen litt mer lunken.
Fordi! Snork, det er kjedelig. På den annen side er det langt. Det tar knapt halvannen time å komme seg gjennom de 18 sporene, som bryter en seks år lang albumpause, men som egentlig ikke klarer å leve opp til Timberlakes ellers normale høye nivå. Åpningssporet "Memphis" høres ut som en hip-hop utenom det vanlige fra slutten av 2010-tallet, mens spor 2, "F****n' up the Disco" neppe vil ødelegge noen dansegulv med sin uoriginale komposisjon .
«Technicolor» har litt av JT-albumspor-stemningen som du også finner på hans tidligere plater, men bare i et betydelig lavere tempo – og så varer den rundt fire minutter for lenge. Så selv om refrenget spiller, blir de mange repetisjonene monotone og trivielle.
Et spor som derimot rusker litt opp i plata er «Sanctified» med Tobe Nwigwe, som har betydelig mer edge, en elektrisk gitar med en hensikt og en gjestevokal som gir litt motspill til Timberlakes. «Imagination» har også litt mer kjøtt på seg – bare på en betydelig mer diskopoppet måte, der den klassiske falsetten danser tett med en groovy beat, som kler albumet og tilfører litt energi til en ellers litt flat (men voluminøs) sporliste.
Høydepunktet er faktisk singelen «Selfish», som kan ha gitt et lite falskt håp om hvordan resten av albumet skulle bli. For hvis bare noen flere av låtene hadde det samme fartsfylte hitpotensialet, så hadde det vært en helt annen sak. I stedet blir det en langvarig affære gjennom et velprodusert lydspor for en ettermiddagslur. Og verken vi eller Justin Timberlake fortjente det.
