Sola steker, sommerskillet er på vei, og svenske Europe inntar hovedstaden i en godt brukt (på grensen til utslitt) drakt.
Onsdag den 26 juni, første dagen av Tons of Rock Europe hovedscenen på Ekebergsletta som en litt uformell oppvarming til Metallica. Min egen erfaring med bandet strekker seg helt tilbake til barneskolen. Mellom burpies og lengdehopp spilte gymlæreren på den litt slitne JVC høyttaleren ikke annet enn bandets mega hit «The Final Countdown». Hvor blodfan man kan være av Europe er ikke godt å si, men med slagere som: «Carrie», «Rock the Night» og «Open Your Heart» hadde jeg sett for meg at de ville skapt god gammeldags festivalstemning på en solfylt junidag.
I forsøk på en kruttstart er bandet i gang med låtene: «On Broken Wings», «Rock the Night» og «Walk the Earth», 3 låter fra en rekke forskjellige tiår. Personlig faller jeg rett tilbake til 2022 da Europe stod på samme scene foran et ganske lignende crowd. La meg si det slik: det er ikke akkurat Swifties vi snakker om her altså, de fleste snakker gjennom låtene eller gjør andre ting. Foruten de som står lengst foran, blodfansa, der var det liv så til de grader.
LES OGSÅ: KONSERTANMELDELSE - METALLICA PÅ TONS OF ROCK 2024
Etter å ha fått en øl sølt på meg av en som hadde drukket et par for mange, holder jeg fortsatt motet oppe og synger med på en av deres mer kjente låter «Carrie». “Can’t you see it in my eyes? / That this might be our last goodbye / Carrie / Carrie”. Slik låter det med en svak allsang fra publikum over de slitte stemmebåndene til vokalist Joey Tempest. Det er ikke før den aller siste låten bandet spiller at de får opp stemningen og starter den virkelige allsangen, hvilken låt kan nå dette være? Jo, selvfølgelig, er det smash-hitten «The Final Countdown», hvilket så klart er puddelrock på sitt beste. Alle synger med til det ikoniske (om ikke så ferske) synth-motivet. Omsider blir det noe som ligner skikkelig stemning, så det er synd (og smertefullt forutsigbart) at dette først skjer på The Final Countdown, helt til slutt.
Bandet spilte generelt tight gjennom hele konserten og det virker som at de har en godt innøvd settliste. Slik jeg ser på det så vet man hva man får når man drar på en Europe-konsert. Du får de skrikete (og stadig mer skranten) vokal, tekster angående 80-tallets fantasier og drømmer, og ikke minst; drøssevis med gitarsoloer. Kan man forvente noe særlig mer? Kanskje ikke. Opplevelsen er iallfall langt ifra særlig inspirerende eller givende. Jeg stiller meg tvilende ovenfor at det er den store musikkgleden som får gutta til å spille om dagen.
