På jakt etter å pumpe liv inn i fortidens dyder

Ja, jeg nikket også med da Lenny Kravitz brøt gjennom lydmuren med Let Love Rule i 1989 – og han ga den en oppløftende forestilling som «Flower Child» med en oransje fjærboa på Roskilde året etter. Uten å ha fulgt ham slavisk i tiden etter, har det vært på, men også noen downs - og sånn er det ennå 35 år senere.

I det han starter plata, lover det godt. «It's Just Another Fine Day (In this Universe of Love)» er en kul slow-soul groovy rocke-låt om kjærlighet med hindringer (lockdown), og når Kravitz skrur opp vokalen på en lengtende måte, så tror du ham.

Den nå 60 år gamle stjernen med en stram sixpack og permanente solbriller ser fortsatt ut som en funky nattklubbløve klar til å feste. Hele natten. Og denne utstrålingen synes godt på sporet «TK421» med Star Wars-referanser, og godt drypp av den frekke Prince-inspirasjonen som Kravitz aldri har lagt skjul på. Etterfølgende går vi inn i det elegante Marvin Gaye-aktige loveland, og rett etterpå høres det ut som stor, massiv stadionrock, mens Kravitz brøler ut lengselen etter en kjæreste.

LES OGSÅ: Lenny Kravitz til Norge

Men så er det også som om formen stivner og tomheten sniker seg inn. Løs blip-båt, «festlige» maskinhåndklapp, community rock – spor som smaker "fillers". Tross alt høres mange av sangene til Kravitz kjente ut selv når du hører dem for første gang, og har elementer som sender hjernen tilbake på leting etter den originale storheten, mens Kravitz streber med varierende suksess for å bringe fortiden til live i 2024. Det at han ennå tar rollen som den evige kjærlighetens apostel ender opp med å fremst liiiiitt naivt og utvanna når han forkynner at folk "må slutte å krige og dyrke kjærligheten".

Kvaliteten stiger igjen mot slutten med det – igjen – kjærlighetspåkallende tittelsporet med de massive gitarriffene, og det er flere bidrag her som krydre By The Pond -setlista i Sandefjord 26. Juni, men det er heller ikke all verden å skryte av.