Nostalgisk utopi

Hvis du, som jeg, bodde i Bergen i en viss periode på 2010-tallet, er sannsynligheten stor for at du har et sterkt forhold til minst ett av bandene i den (foreløpig) siste generasjonen av den såkalte Bergensbølgen. I en periode fløy Fjorden Baby! høyest av dem alle, før de – mer eller mindre plutselig – forsvant tilbake dit de kom fra, lik en dypvannsfisk som egentlig ikke trives så godt i dagslyset. I mellomtiden har medlemmene vært opptatt med henholdsvis solokarrierer og rusbehandling, før de nå altså har returnert til moderskipet, ikledd flunkende nye Fjorden Baby!-boblejakker. Hvordan låter så Loddefjordingene anno 2024?

Vokalist Sturle Kvilekval slentrer inn på scenen mens bakgrunnsmusikken fortsetter å spille. Hallaosen, sier han, finner etter noe plundring frem til riktig gitar, og i gang med den riffbaserte «Sigøyneren» alene, før resten av bandet melder sin ankomst til andre halvdel av låta – som ikke er blant deres beste, men som rent lydbildemessig bereder grunnen for den punkete klassikeren «Karoline», fra bandets selvtitulerte førsteplate. Likevel føles dette som en relativt rolig start, som om bandet trenger litt tid på å komme seg opp i marsjfart.

Denne byen e ingenting

Noe av det som kjennetegner musikkbyen Bergen er samarbeidsånden, som går på kryss og tvers uavhengig av musikalske sjangre og uttrykk, som om alle fremdeles er gutter og jenter som løper ut fra ulike oppganger og blokker for å leke sammen. Dette demonstreres allerede i tredjelåta, «11 etasje», hvor eksilbergenseren Lars Vaular lusker seg inn på scenen og leverer et rapvers det lukter svidd av, før han lusker seg ut av scenen igjen. Dette utgjør et taktskifte og et tidlig høydepunkt – som for å si Nå er vi i gang!

Setlista er relativt jevnt fordelt utover de fire platene bandet utga mellom 2009 og 2015, med et ganske naturlig utvalg låter med minimalt av prating mellom. Her er det lite publikumsfrieri og interaksjon med det litt dovne Parkteater-publikummet (som riktignok bidrar med obligatoriske rop etter tidligere Brann-spiller og kulthelt Geir Hasund), med unntak av litt laidback jamming mellom gitarist Flemmet Buen og Kvilekval innimellom de tekniske problemene – noe som egentlig føles ganske befriende. Fjorden bare gjør greien sin, og de gjør den nesten like godt som for ti år siden. De mer energiske og eksperimentelle låtene «Deigen» og «Anorektisk utopi» gjør seg særlig godt denne kvelden, hvor spesielt Buen og synthmagiker Nam Nguyen får utfolde seg i fri lek med hverandre, hele tiden med stødige Kjetil Grimsby Haarr på bass og trommis Jan Eivind Bertelsen (AKA Obijan) hakk i hæl. Også kultklassikeren «Rasputin» er et gledelig gjenhør

Bergen, anno 2014

Et siste taktskifte i konserten oppstår når kveldens andre gjest, John Olav Nilsen, entrer scenen med sitt bidrag på hiten «Igjen og igjen» fra bandets foreløpige siste album, Oh Yeah! John Olavs etterlengtede energiinnsprøytning setter for alvor fyr på publikum, og Fjorden holder koken videre med «Tingene» og «Himmelen». Sistnevnte gjør seg like godt på Brannkamp som på hovedstadskonserter godt under frysepunktet, og med ett er det som å gå gatelangs i Bergen tidlig på 2010-tallet igjen, hvor denne musikken strømmer ut av åpne vinduer, og det regner ikke, men vi vet at det snart skal begynne, men det er greit, det er okei, for akkurat nå er det denne musikken og denne byen som gjelder.

Så kunne man sikkert hengt seg opp i en del teknisk trøbbel underveis i konserten, eller det pussige valget om å ha «Nice Time City High» som eneste ekstranummer, som i alle tilfeller vil være en nedtur etter å ha vært i Himmelen (enda det var lite som skjedde der). Men det er dette du får med Fjorden Baby! – et skranglete beist fra Bergens dypeste fjord som gjør greien sin. Akkurat så rotete og laidback som det skal være.

PS. Shout-out til Cupid Girl som sto for glimrende oppvarming!