Post pandemi Oslo-wave

Lyden av Oslo har aldri vært så lett å definere - spesielt når det kommer til dette med indierock. Kort oppsummert kan man si at sounden av "indiebands" de siste 15 årene var "all over the place" rett før og etter 2010, før den ble mer og mer stillestående og rundt pandemien ble omtrent statisk. Den diffuse sjangeren har sakte mistet mål og mening, og har blitt mer en parodi av seg selv, hvor Maj7-akkord-spillende skrangleband lirer av seg den samme gamle Mac Demarco-aktige estetikken. En rekke van-life type unge menn og kvinner med hjemmelagde tatoveringer, skateboards og engangskameraer. Klisjeen har blitt en selvmotsigende realitet. 

Heldigvis ser det ut til at noe nytt holder på å skje.

Det fremstår som hovedstaden er i midten av en slags post-pandemi indierock-revival.  Og, i fronten av denne "Oslo-waven", har vi blant annet band som Mall Girl. På bandets eget presseskriv beskriver gruppen med egne ord at de har et særpreg som (sant nok) kan være vanskelig å sette fingeren på. Men, hva om nettopp dette "diffuse" er et uttrykk for en etterlengtet og nyskapende inspirasjon som skal være med å redde den stadig mer selvparodierende indiescenen? Kanskje Pure Love er hva ettertiden kommer til å betrakte som en av de mest innflytelsesrike verkene i bresjen av den nye retningen til post-2020 norsk indierock? 

Oslobandet, med noen røtter i Gjøvik vel å merke, har eksistert siden 2017, og ryggraden innad sounden deres kan karakteriseres som delvis jazz-inspirert type indie-pop/rock som gjennom den distinkte stilen til gitarist Iver Armand Tandsether låner fra mathrock- og emosjangeren. I nyere tid har man sett større artister som blant annet Paramore ta i bruk de flere av tilsvarende musikalske "triksene" med stor suksess. Blant GAFFAs kåringer av fjorårets beste album skrev redaktør Elgenes at det nye Paramore-albumet umiddelbart ga “assosiasjoner til hva man har begynt å kalle «Oslo-Wave»”, hvor Mall Girl trukket fram som eksempel. En gøy sammenlikning når det store utland kan virke å la seg inspirere av lille Norge.

Lillebrors favorittsjanger  

På Pure Love har Mall Girl helt klart tatt vare på lydlandskapet som har blitt etablert på tidligere prosjekter, men med en ny vri på samme gamle vrier. Gitarene ser ut til å være en pådriver for en mer "emosjonell" retning, ved at mye av inspirasjonen som delvis fra den noe nisjete sjangeren "midwestern emo" har blitt mer blåfarget og, nja, emo! De mer moll-baserte gitarmelodiene i kombinasjon med hakket mer følsom tekstskriving og synging fra vokalist Bethany Forseth-Reichberg skaper en mer ambivalent stemning som på albumet Superstar var mer up-lifting. Musikken bærer preg av melankolske meldoier og vanskelige følelser toppet med (ofte "tappende") gitarlicks som høres vanskelige ut å spille. Kombinasjonen av musikalske elementer er godt inkorporert på Pure Love, med stort sett god suksess, hvor de største suksessene er der Mall Girl klarer å holde tunga rett i munn.

Fullt fokus

Mall Girl beviser at de er et band i stadig utvikling. Albumet er stappfullt av høydepunkter, og jeg opplever aldri å kjede meg. "Energy Lights", en soleklar favoritt fra albumet, er et prakteksempel på det musikalske kaliberet og fokuset Mall Girl har opparbeidet seg. En låt jeg ikke hadde stusset nevneverdig over om jeg fant på boygenius' the record fra 2023. Låta flyter på deilige gitarpartier badet i svakt drømmende synther, helt til den blåses i retningen av et vanvittig vakkert kassegitar-drevet refreng. Hadde jeg hatt en “kjøre og grine i regnet”-spilleliste hadde denne vært en sterk contender. 

"Super Lazy Girl" kunne også sklidd inn på denne lista, kanskje etter tårene hadde blitt tørket og håpet var kommet sigende tilbake. Låta imponererer fra de første 10 sekundene, og fortsetter å overraske til siste strofe, noe man kan takke miksen for. Trommene har blitt gitt mye plass i lydbildet, og bra er det. For en drive! 

Sårbart og sukkersøtt

Mall Girl har laget et album om lengsel, håp, glede, sårbarhet, og alt det vanskelige som hører med på den strevsomme highwayen vi kaller kjærlighet. Tematikken vil nødvendigvis ikke blåse noen av banen, men jeg vil gi honnør for de mange sårbare og sukkersøte linjene på plata, som på "Glu Myself 2 U". En sang som er helt på grensa til å bli for sukkertsøt for bandet, men som stadig redder seg inn igjen med eksplosive trommepartier og sprettende gitarlicks. Etter som låta mesteparten av tiden kun består av gitar og vokal, får vokalist Bethany Forseth-Reichberg virkelige skinne. Hun gjør aldri for mye, ei heller for lite, og vi sitter igjen med en strålende komponert låt fremført på mesterlig vis.

Det er på steder som denne jeg synes Mall Girl høres mest samspilt ut, og hvor låtidéene får lov til å springe fullt ut, uten at bandet mister fokus. Dette er dessverre ikke tilfelle på hele plata.

Forvirrer mer enn å fange

Ekesmpelvis har vi låta "Inside Out", en av de mest jazz-rockete låtene. De musikalske idéene virker å være gode, men kanskje litt for mange. Underveis føler jeg låta snubler litt i sine egne ben; de beina den så iherdig prøver å stå på. Åpningen på låta er eksempelvis veldig fengslende, og sangstrukturen er i høyeste grad sjarmerende, men låta lider dessverre litt av en overdreven kompleksitet som forvirrer mer enn å fange. Den består av mange musikalske avsporinger som virker å være der kun for å avspore, uten noen annen nevneverdig hensikt. Her skulle jeg ønske at Mall Girl klarte å holde seg i skinnet og ikke la tøffe gitarpartier og spennende rytmer ta over for en mer helhetlig lytteopplevelse.

Tross en tidvis mangel på helhet og fokus er Pure Love et album Mall Girl bør si seg stolte av. Her er de videre på vei til å utvikle et særpreg innenfor Musikk-Norge, med stort talent for både låtproduksjon og komposisjon. Oslo-wave er kommet for å bli, og jeg er all here for it.