Lenge leve galskapen

Greiete snakkis

 Kristine Blir Rapper har vært en stor snakkis i Oslo-miljøet den siste tiden. Scenekunstner Kristine Utne Stiberg fikk blant annet NRK på kroken tidligere i år - da det kom frem at hun hadde prestert å bli booket til både klubbøya og by:Larm uten en gang å ha sluppet musikk. 

 Kristine Blir Rapper er et selvforklarende prosjekt som går ut på at… hold fast… Kristine skal bli rapper (!), koste hva det koste vil. Trikset ser ut til å være like billig som det er genialt: gjøre noe som ikke har blitt gjort før. Som for eksempel å helhjertet rappe på norsk, dansk og svensk samtidig, og pakke det hele inn i cutting-edge hipp Oslo-mote og fete scenekoreografi.

 Personlig fikk jeg høre fra mine peak kulturelt bevisste venner at jeg bare måtte sjekke ut «KRB» etter at de hadde blitt frelst på en av konsertene(/Installasjonene?) hun gjorde på økernsenteret i våres. På rundgang gikk det lovord om bilingual art-performance med dans og opplegg opp til øra. Selv hadde jeg bare hørt et par låter på spotify, som jeg ikke visste om imponerte, forvirret eller skremte mitt vanilla cis white male-hjerte.

Den kritiske delen av meg lurte veldig på om dette var først og fremst en greiete greie pakket inn i ufortjent hype. På "Gaffa Anbefaler" for Uke 37 så sammenlignet jeg låten hennes RO PÅ med en språkforvirret Doris fra Oppdrag Nemo som har tatt en lisse på vei inn i boothen til produsentene bak Omar Sheriff. Men i galskapens navn falt den altså i smak. Det var kanskje under noe tvil, men det var jo ikke dårlig. Det var bare jævlig spess.

 Hvert år er det alltid en act under by:Larm, gjerne av varierende kvalitet, som blir snakket masse om og blir pakket inn i forventninger. I fjor var det for eksempel Witch Club Satan, og for noen år siden var det Tacobitch. Førstnevnte fikk terningkast to fra GAFFAs anmelder, imens sistnevnte har blitt en av landets mest banebrytende musikkprosjekter. I mine øyne virket det som at "KBR" var årets variant av dette. Det jeg ikke visste før jeg fikk se henne live, var om det var fortjent eller ufortjent mylder. Etter i går kveld vet jeg at Kristine er en greiete greie som imponerer meg, forvirrer meg, skremmer meg og innfrir all hype.

Intergalaktiske prestinner

 John Dee er fylt opp med mennesker og stemmer som snakker over hverandre når lysene dempes og musikk kommer ut av høytalerne. Det skjer umiddelbart et skifte hvor folk står stille og rett og slett holder kjeft. Men det varer ikke lenge. Kristine og danserne kommer til slutt ut på scenen til full jubel og hoiing. Egner seg å spille for et såpass gira publikum på et tidspunkt av kvelden hvor en brøkdel har rukket å få i seg en enhet eller to. Kristine rekker ikke en gang å fri til publikum før de alle er ikledd brudekjole ved alteret.  

 Etter introlåten KBR (takk for at du sendte meg setlista Kristine<3) så hitter låta jeg tidligere denne uka hadde anbefalt, RO PÅ. Det er noe veldig annerledes å bli servert hele pakka i motsetning til å høre det på Spotify. Man misser rett og slett noe av det mest sentrale med sangene. Nemlig dødsheftig koreografi, dansere og en tilstedeværelsen til en macho superstjerne. Fortsett å svømme, fortsett å svømme... lyder som et mantra sunget av intergalaktiske prestinner som skal elevere deg inn i en høyere dimensjon. Man merker at hjernen bak dette opplegget er en scenekunstner, fordi alle detaljene sitter. Alt sirkulerer rundt KRBs smittende glede over å opptre. Det merkes at alle de glisende menneskene i publikum deler en nærmest primal takknemlighet for musikk. Det er kunst det. 

Kristine Er Rapper

 Det er ikke fett når noe bare er spess for å være spess. Men det er fett når noe som er spess for å være spess funker så bra som dette. Gjennom hele settet veksler det mellom språk, antrekk og dans. Publikum er forhekset og medgjørlige hele veien. 

MISTA D sitter som et skudd, og jeg tar meg selv i å le over at jeg synes det er så bra. Hvordan kunne jeg noensinne tvilt på dette? Latteren kommer altså fra at jeg ler av hvor feil jeg har tatt, og tar meg selv i rollen som grumpy musikkjournalist med jantelov langt oppi rævva. "Det er faktisk sjukt try-hard å rappe på tre språk ass". Dette er muligens årets by:Larm gig. 

Hun har så bra kjemi med danserne sine, og smiler konstant fra øre til øre. Det er nok fordi hun og resten av gjengene har skjønt det som fort gikk opp for meg. Kristine ER rapper. 

På tide å bytte navn.