Kontrollert kaos

Platesamlernes favorittband

Det kan virke som Black Country, New Road har vært på alles lepper i det siste. I hvert fall leppene til tilhengere av postpunk, naturvin og vinylplater. Det Cambridge-baserte bandet har blant annet opplevd god medfart i diverse Reddit-tråder og brukerbaserte “Rate your music”-sider som Albumoftheyear.org.  

Internetts store musikk-daddy, Anthony Fantano (The Needledrop), og Norges svar på nevnte, «Dressmannen» på TikTok, er to av mange som har gitt det unge, artrock/postrock/postpunk-bandet et anerkjennende nikk siden deres første album “For the first time” (2021). Det er tydelig at bandet har scratchet en itch hos de hakket mer «pretensiøse» av musikkelskere, noe de kanskje har spesielt prestert med den lovprisede andreplata: “Ants from up there” (2022).

Bandet kan ved første øyekast være nok et jazzete rocke-kollektiv, lett sammenlignbart med kolleger som, blant annet, Black Midi og Squid. Selv om bandet funker som en anledning for den smålige irriterende vennen din til å si «What vet du ikke hvem BC,NR er??», så er det mer enn bare hipster-hype; Lydbildet gir en følelse av kaos satt i system. Låtene sjonglerer mellom rolige pianoballader akkompagnert med myke vokaler som fort avbrytes av voldsomme blåsere og full musikalsk katarsis-utløsning. Dette viser seg å favne overraskende smalt, med tanke på det noe beskjedne bookede lokalet for kvelden - med tanke på hvor store de er om dagen.

Jeg vil tro at et post-punk revival band som BC,NR  har nådd generasjon post-punk - men det virker som at arrangør/label tviler på bandets norske potensial. Det er ikke en stor scene de spiller på. Publikumet er tungt kvotert av unge mennesker som vet å orientere seg på internettets dypeste musikkhjørner.

Et Black Country, New Road UTEN Isaac Wood sa du?

De har i hvert fall nå tatt turen til Oslo, som en del av sin etterlengtet Europa-turné. Dette er første gangen de spiller i byen siden to gigs under by:Larm 2020. Forventningene i salen er til å ta og føle på. Deres nyeste utgivelse, et live-album fra Bush Hall i London, kan tenkes å ha noe å gjøre med akkurat dette. Etter den overraskende avgangen til frontmann og vokalist Isaac Wood var det knyttet stor spenning til bandets fremtid. For mange var det nok vanskelig å se for seg et Black Country, New Road uten Wood. Men bandet var raske med å bevise at de var kommet for å bli, enten med eller uten Wood’s fengslende Ian Curtis-esque stemme. Plata har fått overveldende god kritikk til live-album å være, og det med god grunn.

Plata består av nye låter som skal ha blitt skrevet etter Woods avskjed. Det er lekent, uanstrengt og befriende tight fremført. Samtidig får de andre bandmedlemmene skinne vokalmessig, noe som gjør at Wood’s avtrykk på lydbildet nesten glemmes. Det råder ingen tvil over at Black Country, New Road minus Wood fungerer. Til manges overraskelse har bandet faktisk sett en enda større interesse. Det skal sies at jeg var veldig (veldig, veldig) spent på hvordan bandet blant annet løste hiter som “The Place Where He Inserted The Blade”, eller anmelders favoritt «Good Will Hunting” - låter det er vanskelig å høre for seg uten Isaac Wood.   

Men Isaac Wood kan man se langt etter. Ingen av låtene med Isaac Wood ble spilt. Det kan virke som bandet Bush Hall fikk se i Mars i år er bandet som entret Cosmopolite i Oslo i kveld.

Oslos høfligste publikum

Bandet starter showet med å entre scenen til Bonnie Tylers «Total Eclipse of The Heart», noe som setter stemningen overraskende bra. Et tilsynelatende sjenert publikum velger faktisk her å synge for full hals. Syngingen går fort over i vill jubel i det vi får se bandet komme seg til sine respektive plasser. Plassene de ikke skal rikke seg langt fra i løpet av konserten. Når playbacken av Bonnie Tyler har fått lira av seg et dusin «Turn arooound» får vi noen gode sekunders stillhet. Dette skal vise seg å være en gjenganger denne kvelden. Jeg har aldri sett et så høflig publikum før. Ikke i snakke-glade Oslo i hvert fall. Det kan tidvis virke litt pinlig stille mellom låtene.

Bandet åpner showet med første låt fra det nye albumet: “Up song”. Dette er en låt som sitter fra første lyd, og allerede her viser BC,NR at de er en finstemt gjeng som allerede perfeksjonerer kunsten å spille god live-musikk. Det repeterende men umiddelbart fengslende saksofonriffet til Lewis Evans tar salens fulle oppmerksomhet. Det er en knallstart. Effekten av allsangrefrenget “Look at what we did together, BC,NR friends forever” slår enda hardere her enn på plata. Man kan tro at det er et lite nikk til avhopper Wood, noe som gjør det hele litt rørende.

På klassisk BC,NR-vis går det kjapt mellom de rolige partiene og full storband-feeling. Foruten en hardbarka fanskare i midten av salen kan det virke som om publikum sliter litt med å henge med i de krappe svingene. Det kan tenkes at deler av publikum har blitt dratt med av kjærester, sønner og venner på konsert i kveld.  

May Kershaw kan SYNGE

På de neste låtene får bandet mer bein å gå på. Publikum begynner å vise hvorfor de kjøpte billetter, og vennegjengen fra Cambridge begynner å vise hvorfor de har begitt seg ut på Europa-turné. May Kershaw viser seg fra sin beste side og gjør en prestasjon med trekkspill og vokal uten sidestykke på låt nummer to, “The Boy”. Låten er sterk nok i seg selv, men Kershaw tar den til nye nye høyder. Med ett er salen forvandlet til et eventyrland. Dette er ikke siste gang Cosmopolite skal få høre May Kershaw. På flere av låtene viser Kershaw evnen til å fange rommet. Blant annet mot slutten av showet serveres det en helt ny låt (Som bandet for øvrig høflig ber ingen om å filme i frykt for leaks av et “work in progress”.) 

Alle bandmedlemmene får skinne denne kvelden, og det byttes flittig på hvem som leder an låtene. Blant annet viser saksofonist Evans at Isaac Wood sine sko ikke var så vanskelig å fylle allikevel. Gjennom låt fire, “Across The Pond Friend”, får vi en investert Evans som legger sjela si i vokalen. En låt som kunne kommet fra fun. sitt 2009-album Aim and Ignite. Dette er en låt som også står sterkt alene, men som bæres helt og holdent av Evans’ noe stive men engasjerende opptreden. Her må det også gis honnør til trommis Charlie Wayne. I de mest eksplosive delene av showet er det Wayne som drar store deler av lasset. Alt sitter ufattelig tight, og det ser ut som Wayne koser seg bak settet. 

Skulle man tatt en Rybak, da?

BC,NR’s musikk krever full oppmerksomhet - både som publikummer og utøver, kan det virke som denne kvelden. Det er ingen tvil om at bandet har evnen til å fange rommet, men jeg skulle ønske de gjorde mer for å engasjere den høflige gjengen i salen. Å kreve at noen skal hoppe og sprette SAMTIDIG som de spiller trekkspill og synger er kanskje for mye å be om(, selv om det Skal nevnes at Alexander Rybak klarer dette med glans). Men, foruten noen få anerkjennende ord til salens største fans, går det denne kvelden kjapt fra låt til låt. Cosmopolite må ta til takke med kun et lavt “Thank you” etter siste strofe, og dette kun et fåtall av gangene. Man kunne kanskje håpe at bandets første Europa-turné skulle bære preg av engasjament og vilje, men det er vel en del av "pakka" eller "greia"? Låtene fremføres, og de fremføres med glans, men det er dessverre stort sett det som skjer denne kvelden. Selv om salen er noe liten for et band med såpass mye medfart finner man for ut at BC,NR egentlig er skapt for en arena på denne skalaen. 

Musikalsk oppvisning

Bandet bryter til slutt den famøse fjerde veggen før tiende og siste låt “Dancers”: nest siste låt fra Bush Hall-plata. De uttrykker at det er trist at det er siste låt, de sier de har kost seg. Publikum sier seg enig. Mot slutten har publikum klart å slippe seg mer løs, og det er tydelig at de egentlig ikke har fått nok. Hadde bare dette kommet litt før! Låten, som alle andre, fremføres på elegant vis, og det musikalske sitter som et skudd. Men jeg sliter med å ikke sitte igjen med en følelse av at dette kun var en musikalsk gjennomkjøring av bandets diskografi mer enn enn det var en konsert. 

Det BC,NR gjør på Torshov denne høstkvelden er ingenting annet enn klokkerent, og det er ingen tvil om at BC,NR er et band som hører hjemme på en scene. Men avstanden fra publikum og utøver denne kvelden er akkurat litt for stor, og jeg skulle ønske gjengen fra Cambridge oppførte seg litt mer som musikken sin: lekent og dramatisk.