Albumanmeldelse

Punk-rock lagd for scenen.

Oslo Ess - Oslo Ess

Oslo Ess

Oslo Ess

Album / INDIE RECORDINGS
UDGIVELSE 22.09.2023

Oslo Ess sitt nyeste album er gøy når de gjør de gjør noe nytt, og bra når de gjør noe de kan, ellers beveger de seg for mye imellom.

Fortid og fremtid

Oslo Ess sitt syvende studioalbum er selvtitulert - helt enkelt kalt «Oslo Ess». I et intervju i forkant av albumslipp sier bandet selv at dette er fordi albumet «Representerer de akkurat nå på en så jævlig bra måte». Da med litt Oslo Ess fra fortiden og litt av Oslo Ess i fremtiden. Som lytter av albumet er jeg ikke helt sikker på hvilken av delene jeg ønsker mer av.

Musikalsk ligger den klassiske Oslo Ess gitar-drevne punk-rocken i bunn, krydret med noen blåsere og litt glad-ska. På albumets første låt; "Den vanskelige tida er nå" åpner de med akustisk gitar, noe som er nytt for dem, og har en fin effekt på å bygge opp forventningene til resten av albumet.

Vinylpladen: Musik på vinyl

Iblant de tre singlene som kom i forkant av albumslipp så er det "Ikke la dem dra deg ned" som stikker seg ut positivt for meg. Låten har et deilig enkelt refreng og en drive som kan minne om "God Morgen" fra 2012. Her har vokalist Åsmund forsøkt seg på å skrive en slags feiring av Greta Thunberg (?), generasjonens hang til sterke meninger og fredelige demonstrasjoner. Det funker til dels, så lenge man ikke lytter for mye til den noe billige symbolikken i teksten og heller bare kjenner på melodien.

Tekstmessig handler albumet mye om at nå rakner det, både samfunnsmessig og i diverse
forhold. "Selv om du hater meg nå" er en gladlåt om noe veldig sårt, nemlig å ikke slippe inn igjen til en sur kjæreste - og "Klikk!" er en eksplosiv 2.30 min lang låt om at det fort kan koke litt over i en streit hverdag. 2.30 minutter er for så vidt er den perfekte lengden på en Oslo Ess-låt. De trenger egentlig ikke gitarsoloer og blåserrekker for å nå meg.

Faller imellom to stoler

Vinylpladen: Musik på vinyl

Oslo Ess sitt nyeste album har en tendens til å falle imellom to stoler. Kanskje nettopp
«fortidens» Oslo Ess og «fremtidens» Oslo Ess krasjer litt. Jeg tar meg selv i å enten ønske et rent punk-rock-album, eller et album hvor de satser fult og helt på akustisk gitar og historiefortelling. "Tiedemanns Tobakk", for eksempel, er en god tekst, nesten en oppvekstroman i låt-format, men akkompagnert med en uinteressant melodi. Låtene "En dans på nevroser" og "Prinsessa på Alerten" oppleves også slik. Det er to gode låt-titler/konsepter, men potensiale forblir uforløst.

Albumet har høydepunkter og det har bunnpunkter. Dessverre starter det ut bedre enn det ender, så man sitter igjen noe skuffet etter å ha hørt igjennom hele albumet. Likevel har jeg ikke noe mindre lyst til å se Oslo Ess live med The Dogs i høst, og jeg skal stemme i på at jeg må ikke la de dra meg ned og at du må åpne opp, åpne opp, åpne opp, selv om du hater meg nå!

ANNONCE