Allerede på debuten oser Ea Othilde av en ymse musikalsk modenhet.
Ea Othilde har det siste halvannet året gjort seg bemerket i hovedstadens musikalske kretser ved å allerede i videregående-alder prestere å bli månedens urørt, signert av det annerkjendte indie-labelet Koke Plate - og spille på alt fra trænafestivalen til by:Larm (,hvor hun på sistnevnte ble nominert til årets stjerneskudd).
Fra første singelslipp har musikken hennes bært preg av særegenhet, IT-faktor og låtskriverteft. Så langt i sin karriere har hun "bare" sluppet singler, men idag banker hun altså i bordet med sin første half-lengther: EP'en Mary, Aren't you Tired?
Musikkglede og subjektivitet
På førstelåten "Room #33" innser jeg at jeg har begitt meg ut på en reise - i det jeg, til akustiske gitarer og strykere, blir slukt inn i en tåkete atmosfære som med mangel på bedre ord kan beskrives som "hemmelig". Når trommene kommer inn så merker jeg en Radiohead á la «Weird fishes / arpeggio» type vibe - med bestemt, fremoverlent klimpring over et bilde fullt av romlyd og mystiske følelser.
"I'm tired of the Noise" åpner med en frekk bass, igjen fremoverlent. Stillig hvordan noe som ellers ville blitt kategorisert som singer/songwriter bruker drivende elementer som vipper det mer over i nedpå Alternative Rock. Når refrenget hitter er det iallfall ingen tvil om at låten går beyond singer songwriter. En uventet lydvegg av synth/gitar (?) treffer meg som lyd og torden. Den så jeg ikke komme!
Det altoppslukende lydbildet er som hånd i hanske til tekstlinja «im tired of the noise and the smoke in my head… it wears me out». Veggen er en formidabel representasjon av frustrasjon og utmattelse - som knitring fra en gammel tv på full lyd med værbitt antenne. Slutten skriker igjen Radiohead - men denne gangen gir det stemninger fra de dramaturgiske mellompartiene på KID A og A Moon Shaped Pool. Anmeldelser er subjektive, og jeg, i min subjektivitet, har stor glede av Radiohead-assoiasjoner. Ea Othilde treffer fort spikeren på huet, og gir seg heller ikke med det.
«A bad introduction to love» kicker igjen off med bass, men denne gangen med mye mer trebble og bunn som durrer deilige i ørene. trommenes flørtete riffing på skarpen får låten til å sprette som et perfekt fiskesprett - i lag med tilbakevendende strykere, klimprende gitarer, og nå pianoer og synths, spekket med håpefull melankoli. Den bygger seg opp-opp-opp, tar seg selv etter nakken, og lander i en vemodig romantisk avslutning. EP’en utpeker seg tidlig med en rekke kunstneriske valg som fungerer som krydder - små grep som gir musikken et spennende preg av egenhet. Men, Til tross for alt krydder og all driv, så mestrer Ea å holde seg i samme skjøre, nedpå toneleie. Dette glemmer man nesten helt i mixen av alt smått som skaper en fengslende helhet.
Den drivende kraften på "Man-Sized" er mer insisterende enn aldri før, med trommer som tar det helt coca cola samtidig som de likevel er hissige og frempå. Den ambivalente drivkraften er perfekt for Ea, som dukker opp med selvsikkerhet, formidling, og igjen: mystikk. Fantastiske strykere, klimprende gitarer og melankoli - men likevel en snert av uhøytidelighet. Musikken speiler en nærmest barnaktig musikalsk glede og nysgjerrighet hvis man tar høyde for at dette er en debut, selv om den oser av en ymse modenhet. Jeg burde kanskje nå lese rommet o holde kjeft om radiohead, men:-) alle strykerne mot slutten svelger meg med stemningen fra 2016-singelen «Burn the Witch».
Alt på sin rette plass
Mellomspillet «by now it’s all forgiven» starter med en følelse av sorg som bygger seg opp til en lettelse, som igjen glir over i optimisme. Fantastisk innsats av strykerne på dette albumet. Dette er langt mer enn bare litt stemningsfulle layers, men alenestående herlige komposisjoner av høyeste standard.
"Say Something Else" har en Mikhael Paskalev-esque driv i gitaren - med tørr lyd full av bunn og trebble- som gir lyden en shabby sjarm. En stillig låt full av gode riff. Her går gitarene fra å være delen av et dramaturgisk bakteppe til å ta en fortjent plass i lydbildet. En minuttlang outro full av støyete spenning glir derav rett inn i sang 7, "Perfect Day" hvor det blir snudd på hodet inn i akustisk forsiktighet. Her får vi oppleve stemmen til Ea i en til nå uvitende etterlengtet høyere oktav - en kirsebær som smaker ekstra søtt når den dukker opp fashionably late. Sangstemmen hennes har en vemodig forsiktighet blandet med en skarp liten pondus. Hun fremstår stødig, og har en klang man kan ta pusten fra deg.
Albumet avsluttes med «norwegian scum» - et hav av synth lagt over skurrete kakling mellom venner, som gir en følelse av totalitet og hjemmekoselig trygghet. For en formidlingsevne, for en sound. Jeg tror HARDT at vi kan forvente mye, mer og mest fra Ea Othilde i tiden fremover. Du kan selv lytte til EP'en under:
