Veslemøy Narvesen utpeker seg som låtskriver, instrumentalist og formidler. Men, alt i alt, går blandingen av stemninger, struktur, sjangre og språk noe på bekostning av en følelse av helhet.
Mye av alt
Veslemøy Narvesen er et navn knyttet til et bredt utvalg band og artister i musikk-Norge. Den 26 år gamle sørlandske trommisen med jazz-utdannelse fra NTNU har blant annet gjort seg kjent i bransjen som fast medlem i bandene Mall Girl, Kongle Trio, Moe og Superflipp. We Don’t Imagine Anymore er musikeren/komponisten sitt første album under eget navn.
Narvesen som soloartist blander jazz med singer/songwriter og benytter seg av komplimenterende elementer fra pop-sjangeren. Hun begrenser seg lite musikalsk, og skriver sanger på både norsk og engelsk. Under bylarm i år så ga vår anmelder terningkast 5 etter en vellykket konsert på Pokalen og GAFFA har siden dette hatt et godt øye til Narvesen.
Om albumet sier presseskrivet hennes at: "Hva “jazz-sjangeren” gjelder, er ikke dette et album som har de medvirkende utøvernes instrumentale egenskaper i fokus. Man kan kalle det poplåter fremført av jazzmusikere, musikk skrevet av en trommeslager som egentlig identifiserer seg som mye mer. Det er et forsøk på å fange stemninger, noe som for Narvesen er et universelt fokus i all musikk."
Med visjonen i tankene.. så vil jeg understreke at dette albumet er fullt av overraskelser, instrumentale prestasjoner og stemninger, men, at de etter min oppfatning, klæsjer mye med hverandre fremfor å blande seg på en uanstrengt måte. Etter å ha lyttet gjennom albumet fire-fem ganger så klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at forsøket på blanding av sjangre, språk og følelser går på bekostning av en helhetlig musikalsk form. Det er ingen manko når det kommer til inspirasjon og talent, men albumet fremstår som en delvis vilkårlig sammensetning av et noe sprikende låt-reportoar, mer enn det fremstår som én sammensatt musikalsk opplevelse. Dette endrer ikke den høye kvaliteten av musikalsk begavelse og prestasjon - men, at den iboende visjonen, som jeg er sikker på at finnes, har vanskeligheter med å nå meg.
Jazz / ikke jazz
Førstelåten «Ta meg forbi» føles nesten som et stykke komponert for begynnelsen av et mørkt periodedrama. Faretruende noter fra strykere og piano skaper en angstfull atmosfære, før man videre blir bragt inn i «Andre Rom». Låt nummer to har vært ute noen måneder allerede, og har rukket for meg å bli en personlig spilleliste-favoritt. Til oppløftende pianospill, kontrabass og trommer synges det med skarre-r om romantisk hevngjerrighet: Nå skal eg ta fra deg, som du har tatt fra meg.
«Time and time again» fortsetter delvis innad det samme musikalske landskapet fra forrige låt - her med strykere, kontrabass og trommer som skaper interessante mellompartier fulle av liv og inntrykk. Jeg får assosiasjoner til vokalisten fra The Japanese House når hun synger med klokkeren sangstemme med en behagelig liten "knekk". Ikke at å veksle mellom to språk trenger å være så drastisk eller utfordrende i seg selv, men "engelsk-vokalen" føles umiddelbart annerledes i både klang og produksjon, i motsetning til forrige låt. Det som forblir gjennomgående er selve låtstrukturen; hvor de to-tre siste minuttene av låtene sirkulerer rundt enestående samspill mellom sterke instrumentalister. Bandet sitter litt på gjerdet frem til et vendepunkt hvor de "endelig" får slippe seg hakket mer løs. Det merkes en liten dissonans som drar delene av låten i forskjellige retninger.
«Sink past the sun» kommer som et kvasi-mellomspill med flytende pianospilling og hemmelige vokaler fulle av ekko. Her kommer vi igjen tilbake til følelsen av angst og hjelpeløshet fra førstelåten - til man plutselig blir revet ut av et rom og ført inn i et helt annet: «dopamine detox». Låten kontrasterer sterkt til forgjengeren med en mer lettvint, leken og nedpå stemning. Her gir en bittelitt norwenglishete synging fra Narvesen, kombinert med inderlig formidling, Bjørk-vibes. Låten består av mange fine temaer og mye musikalsk snacks i form av innslag av sax, uforutsigbarhet og kombinert synging fra Narvesen og feature-artisten Jakob Nordli Leirvik. Det er synd at de langstrakte partier kan i blant føles som «anledninger» for musikerne å spille mer jazz mer enn de føles som naturlige deler av låtene.
Bipolaritet og romantikk
Det er noen romantiske undertoner som dukker stadig opp som tema i tekstene, til tross for switch i språk og sjanger. «Vi to» tar en vending hvor romantikken fra tidligere er mer «positiv» når hun synger om at "vi er den samme".
Det er altså mye bipolaritet, både musikalsk og lyrisk. Det føles som musikken er gjennomgående mer delt enn den er blandet. Det er noen partier for singer/songwriter, også er det noen for varierte former for/ grad av jazz. Det er ikke meningen å plassere alt i bokser når intensjonen med albumet, ifølge presseskrivet, er å skape noe fritt og ambivalent. Men, musikken transcenderer ikke sjangre i mine ører. Den hopper liksom heller litt "imellom", til og fra. Følelser som kommer frem visse steder er spennende på en hemmelig måte, men det hadde vært gøy å bli dratt litt lenger inn i disse følelsene, fremfor opp og ned og frem og tilbake.
Denne "problematikken" løsner seg noe opp på siste tredjedel av albumet. Jeg hadde elsket å høre mer fra den Veslemøy man hører på blant annet i starten og slutten av "Sink" - hvor hun som pop-sanger, igjen, er utrolig sterk. "Body and soul" kunne vært en Joni Mitchell-låt om den ble spilt på kassegitar fremfor piano. Et vakkert musikalsk tema spilles til (kan ikke få sagt det nok ganger) nydelige vokaler. Kan hende jeg liker "Body and Soul" enda bedre enn "Andre Rom" faktisk! Det er etterlengtet deilig hvordan jazzinga her endelig føles mer integrert i låten. Det er spesielt et parti jeg virkelig digger, hvor pianoet tar seg en kjapp røykepause imens bassen og trommen holder det gående til vokalen - ,som om keysa aldri har var der i utgangspunktet, - helt til pianoet helt low-key er tilbake igjen. Her glir alt kjempefint sammen! Det samme gjelder for tittellåta, som er en ekte maktdemonstrasjon på plata. Er en fare for at jeg liker henne best når hun er nedpå, og at hun ikke har vondt av å frigjøre seg fra trommene og sitte mer bak pianoet.
Plingplong
Den patologiske tendensen at bandet, på noe tvunget vis, glir stadig inn og ut av mindre matchende jazzete "plingplong", er trekker for meg noe ned. Det er ikke det at jazz, i sine mange former, for meg i utgangspunktet er støyete "plingplong". Tvert imot! Men, det oppleves intenst når partiene kommer og går like hyppig som en gjeng udiskret vestkant-gutter på vei inn og ut av utested-dassen for å pudre nesen. Man kan godt arrestere meg for å ikke "forstå" de musikalske nyansene godt nok, men min oppfatning er at uhemmet kreativitet og eksperimentering dessverre går noe på bekostning av form og helhet.
Det jeg savner mest er en sammenhengende oppbygning fra parti til parti - låt til låt. Det er lite man savner innenfor rammen, men rammen i seg selv er noe utydelig. Jaja. Det stopper uansett ikke Veslemøy Narvesen fra å være en utrolig dyktig musiker, og jeg synes hun som skal være fornøyd med et debutalbum spekket fullt av musikalsk talent.
