Man skal kunne kalle en spade en spade. Det blir for dumt å late som at dette på noe som helst måte er et debutalbum verdig André3000.
Heeeeey Yaaa
Etter at jeg tidligere denne uken la ut en nyhetssak angående det kommende albumet til André3000 gledet jeg meg som en unge til å høre det ekstremt etterlengtede debut-albumet til alles favoritt eks-Outkast medlem (Sorry, Big Boi). Han hadde nettopp dukket opp på radaren min igjen etter at jeg for en måneds tid siden så en viral TikTok av at han tuslet gjennom japanske gater med en gigantisk fløyte. Ikke visste jeg da hva slags dumskap dette varslet om.
@bars #Andre3000 doin side missions playing his flute in Japan‼️😂 #raptv #bars #japan ♬ original sound - BARS by RapTV
Hvis du er usikker på hvem anmeldelsen angår, så skal jeg gjøre det lett for deg; Det er den grønt bekledde kisen som sang "Heeeeeey Yaaa" på en av de mest notoriske musikkvideoene fra MTVs gullalder - nemlig mannen bak megahiten "Hey Ya!" fra 2003. En låt som faktisk, på merkelig og innviklet vis, henger i tråd med det lenge utsatte debutalbumet til 48-åringen, a.k.a "rappernes favoritt-rapper" André3000. Da Outkast den gang slapp hva man kan beskrive som en 60talls-nostalgisk lettbeint pop-låt, hadde gruppa frem til da operert innad hiphop-subsjangerene "Dirty South" og "G-Funk". Mellom 2003-2006 (tilsynelatende basert på Andrés innflytelse) så flørtet de faktisk med alt fra elektronika til jazz og soul før de ble offisielt oppløst i 2007. Man kan med det i tankene si at rapperen ikke er totalt fremmed for å bryte med forventninger.
Men, - et helspekka ambient instrumental album basert på tradisjonelt japansk fløytespill - uten NOE form for vokaler eller beats overhodet? Den så jeg ikke ikke komme. I mine ører fremstår det som at han alle i utgangspunktet kjenner som en av hiphopens viktigste skikkelser har mistet seg selv i et rabbit hole av pretensiøs selvrealisering. Fordi, til tross for at albumet har sine lyttbare øyeblikk, så blir dette rett og slett for dumt.
Cringe
Det er ikke første gang i historien at en artist har tatt et skritt en overraskende retning. George Harrison hadde sin Hare Krishna-periode. Bob Dylan hadde sin kristne oppvåkning. Til og med Steven Seagal hadde sin ut av det blå rastafari-reagea fase. Kunst skal være uten lenker, og bra er det - til et visst punkt, viser det seg. Dessverre må jeg arrestere André for å benytte seg av kunstnerisk frihet såpass hinsidig grådig at jeg mister troen på selve ideen, hele prinsippet, kunstnerisk frihet. Motviljen min har latt seg forsterke av respektable musikkmagasin-giganter sitt haltende forsøk på forsvar av artistens åpenbarte merkelige veivalg. Og ikke minst en ekstremt cringe, wannabe-spirtiually-woke og irriterende GQ-video du kan sjekke ut selv.
I NPR står det at "Resultatet av de improviserte øktene som førte til New Blue Sun er subtilt, men vågalt. Hovedsakelig fordi det går i mo
t alt vi har forventet, og egoistisk krever, som André 3000-fans. Likevel, på en eller annen måte, avslører den rent instrumentale New Blue Sun hans uraffinerte sjel - og den delikate naturen til hans kreative prosess - på måter "Germini"-ordsmedens finstemte vers har en tendens til å skjule."
"- Da vi snakket noen uker før utgivelsen av albumet, var han like gjennomsiktig og håndgripelig, enten han ler av Tyler, The Creator morsomme respons på den nye musikken hans, beskriver den ville ayahuasca-trippen som fikk ham til å purre som en panter på Hawaii, eller delte grunnen hvorfor han får så mange forespørsler om å spille fløyte i begravelser nå."
For det første, så synes jeg at det ikke er "egoistisk" å forvente at en leverer et musikalsk produkt som står i tråd med hva 99% av fanbasen hans er interessert i å lytte til. Han har ikke sluppet musikk på 17 år. Han vil ikke kunne surret rundt i linbukser og spilt fløyte på vippen til 50 hvis det ikke var for hiphopen og hiphop-fansa som "made him". Kan jeg igjen understreke at dette er snakk om gjennomsnittlig 12 minutter lange låter med middelmådig fløyte-tuting, lyder av rennende bekk og innslag av synths?
Så klart tok han amazonas-bushens Joe Roegan Experience-diskuterte' psychedelic med navn ayahusca for å bli inspirert til å skrive låten: "That Night In Hawaii When I Turned Into A Panther And Started Making These Low Register Purring Tones That I Couldn’t Control ... Sh¥t Was Wild". Herregud. Aldri før har jeg følt meg mer som enn en "You damn hippies!" anti-new age type familiefar. Det er ikke det at alt høres ræv ut. Det er tidspunkter på "The Slang Word P(*)ssy Rolls Off The Tongue With Far Better Ease Than The Proper Word Vagina . Do You Agree?"Og "BuyPoloDisorder’s Daughter Wears A 3000® Button Down Emb
roidered" hvor det er interessante vibber i lufta, som kunne gjort seg i et forsiktig belyst rom med porselen-frosker på Astrup Fearnley.
Men, det er på ingen måte bra nok til at jeg liksom kjøper at han plutselig har blitt Petter Fløytemann. Dette er en rapper med egenskaper og innflytelse helt uten like. Selv om han de siste 17 årene ikke har sluppet noe eget, har han stilt opp med helt ville freestyles som feature på andre artisters låter. Blant annet er freestylen hans på "Solo (Reprise)" på Frank Oceans 2016 Full-lengder, Blonde, sett av mange som en maktdemonstrasjon på hvor mesterlig han balanserer utrolig særpreg med utrolige lyriske ferdighet.
Når han i intervju forteller at han har fått hjelp av Tyler og Frank i skriveprosessen til dette albumet, er jeg redd for at det er snakk om selvhøytidelige 25k$ diamantbelagt penisring- Frank det er snakk om; ikke det musikalske geniet Frank. Samme gjelder Tyler, som for meg glir mer og mer inn i å bli mote-fiksert estetiker på bekostning av å være utforskende musiker.
Ingenting spesielt
Rap-stilen hans er hele inspirasj
onen til store navn som Kevin Abstract og Denzel Curry. At han lager noe, sorry å si det, ræl som dette - fremstår som at han ønsker å understreke at han kan gjøre hva han vil. Å understreke at han driter i forventninger. Men å drite SÅPASS i forventninger får det til å fremstå som at han lar seg såpass plage av forventninger. Såpass at han må krampaktig frigjøre seg med å gjøre totalt motsatt av hva han tror folk vil at han skal gjøre. Kanskje dette er et resultat av internalisert stress og press? Spesielt bra er det iallfall ikke. Og igjen - det er DEBUTALBUMET hans. Han har aldri sluppet noe under eget navn før han havnet i en snål midtlivskrise.
Ja, det skal være et ambient album. Men det virker ikke som han i noe særlig grad har knekt noe kode på lydlandskap, fløytespilling eller hvordan å produsere en 12 minutter la
ng låt, mer enn hvilken som helst annen tilsvarende random artist skulle finne på å gjøre det samme. Alt er unnødvendig langt. Lange låter, Lange navn på låter, langt fra André3000. Man kan helt klart legge til godvilje og finne likbare ting på plata, men faktum er at denne plata står og lener seg på navnet André300 - og at ingen hadde giddet å høre på det to ganger om det ikke var for det navnet.
