Albumanmeldelse

Kvantitet før kvalitet når dronningen av country synger rock

Rockstar - Dolly Parton

Dolly Parton

Rockstar

Du kan ikke rokke ved følelsen av at Rockstar kunne blitt en skikkelig god plate, hvis bare Dolly Parton hadde satt ned foten og tynnet ut minst halvparten av låtene.

Det er langt fra første gang en countryprofil gir ut et coveralbum. Da Johnny Cash gjorde det for et par tiår siden, var det nesten magi. Det samme kan dessverre ikke sies om Rockstar, hvor kvantitet går foran kvalitet og den røde tråden er iøynefallende med sitt fravær.

Albumet åpner med to helt nyskrevne spor som øker forventningene til det som skulle være countrydronningens første rockeplate. Så går det nedover. Et karaoke-aktig cover av Blondie's "Heart Of Glass"? Tatt! En afterski-duftende potpurri av Queen-sanger som ville gjøre the muppets sjalu. Hvorfor ikke? En smøraktig duett med Duran Durans Simon Le Bon og en merkelig versjon av Prince's "Purple Rain". Ja, selvfølgelig, hvis vi holder på. Og et og annet drap på hits av både Beatles og Stones, for å være rettferdig.

Til slutt kan man ikke se skogen for alle trærne, og det er synd. Grunnideen er der, det samme er personlig kjemi i duettene, spesielt med Joan Jett, Stevie Nicks og Miley Cyrus. De mer country-klingende låtene lander naturlig, som "Long As I Can See The Light" (med John Fogerty) eller "Night Moves" (med Chris Stapleton), men "Bygones (med Rob Halford) viser at Dolly Parton også kan mestre rockesjangeren.

Vinylpladen: Musik på vinyl

Hvis du har vært like vellykket som Dolly, som for 50 år siden hadde den mest produktive dagen i musikkhistorien, får du gjøre akkurat det du vil uten å bry deg om hva folk synes, selv om det betyr å ta med hele 30 låter. Men det er også umulig å riste av seg følelsen av at Rockstar kunne blitt et skikkelig bra album, hvis Dolly eller noen andre i hennes nærhet hadde satt ned foten og luket ut alt som ikke holdt mål.

ANNONCE