Stig Brenner, tidligere Unge Ferrari, er langt ifra fremmed for å slippe musikk som resonnerer i folks hjerter og ører. Når hans debut-album slapp i 2021 var tilbakemeldingene fortjent gode. På dette tidspunktet viste han en etterlengtet vekst som "seriøs" artist. Men, denne veksten resonnerer ikke videre i «Det var aldri meg» som kom ut 20. oktober.
Under forventingene
EP-en på totalt fem sanger faller inn i hverandre og jeg tar meg selv i å sjekke om jeg har hørt meg tilbake til første sang, når jeg fortsatt er på fjerde. Etter «Hvite Duer, Sort Magi» og tidligere utgivelser under navnet Unge Ferrari har man en viss forventing til både det profesjonelle i produksjonen, tekstene til Stig, men ikke minst det nyskapende elementet som vi (kanskje til en urettferdig grad) forventer av han.
Fra første låten «Ment for hverandre» er vi allerede introdusert til hvordan resten av EP-en kommer til å levere. En velkjent synth med vokalen til Stig uten noe spesielt til seg. Teksten kommer fram som klisjé og klimakset i sangen blir et dårlig forsøk på et klubb-dropp. Hvem er låten siktet mot?
Neste sang «Tåre på ditt kinn» beveger seg i samme univers, og akkurat dette skal Stig ha for. Han bestemmer seg for en hovedtematikk og bryter ikke fra dette i sine prosjekter. Problemet er heller at musikken, som skal gjenspeile denne visjonen, ikke vektlegger noe dypere, men oppleves overfladisk. Både «For godt til å være sant» og «Bare mellom oss» er videre eksempler på dette. «Har du glemt meg» er der jeg syns han minner mest om det jeg personlig forventer. Trommene har en annen energi i lydbildet og teksten kommer fram litt mindre påtvunget enn tidligere. Men, helhetlig sett, er EP'en så intetsigende og generisk at man kan få inntrykket av at alt ble laget på én gutta-kveld i studio. At Brenner har liret av seg noen enkle fraser i boothen før alt blir klippa sammen, loopa og realisert av en produsent med slappe føringer. Selv om jeg tviler sterkt på at dette er tilfellet.
I miss the old Stig Brenner
Lytter man til «Dufflebag» «Sort Magi» eller «Bermuda» som alle finnes på «Hvite Duer, Sort Magi» ser man tydelig skillet i kvaliteten. Stig sa til 730.no at første sangen på Ep-en og prosjektet som en helhet: «... den handler om hvorvidt en skal følge magefølelsen her i livet. EP-en i sin helhet kan tolkes som en proklamasjontil en tapt kjærlighet. Gjennom fem låter bringes ytterpunkter som hat, hjertesorg og forelskelse inn mot midteni et dyptfølt EP-prosjekt.» Igjen, tematikken står tydelig i prosjektet, men sangene kommer ikke fram som ytterpunkter av hat, hjertesorg og forelskelse, men heller et halvhjertet forsøk på å definere et resirkulert tema.
Det er lett å sette artister som Stig på en pidestall, å ha et forventningskrav som andre artister ikke får, men han har aldri før skuffet meg såpass på denne fronten. Det er få norske artister kan gjøre et navneskifte, og med dette gjøre et forsøk på en ny sound uten å levere halvveis. Men, med Stig Brenner var «Hvite Duer, Sort Magi» et bevis på at det er mulig. Derimot er nyutgivelsen ikke det. Her mangler det mye på forventingsfronten og for en artist som er såpass etablert, for å oppsummere EP’en med fire ord: Er dette egentlig deg?
(Link til nevnt 730-artikkel)
