Albumanmeldelse

Busta Rhymes og onkelbarna på eventyr

Blockbusta - Busta Rhymes

Busta Rhymes

Blockbusta

Busta Rhymes prøver å tale til ungdommen på sitt nyeste prosjekt, men en av golden era hiphops GOATS klarer ikke å holde tunga rett i munn

The spitting god

Busta Rhymes trenger nok ingen introduksjon. Busta Rhymes’ diskografi går helt tilbake til 1996, og den nå 51 år gamle mannen serverer oss nå sitt 16. album. 

Utviklingen til Busta Rhymes fra sin solo-debut i 1996 kan man si har vært en relativt flat vertikal linje som har stagnert forsiktig det siste tiåret. New Yorkeren har stort sett levert varene, og har vist at han fortsatt kan sparke godt fra seg; både musikalsk og lyrisk. 

Vinylpladen: Musik på vinyl

Busta er nok for mange ansett for å være en form for “spitting god”. Han kommer fra den generasjonen rappere der høy ord/bar ratio ga heder og ære. Her var, og er forsåvidt enda, Busta Rhymes en av de beste. Ikke bare har han en gudommelig evne til å spytte bars i lysets hastighet, han får det til å høres bra ut stort sett alle gangene også. Det er smarte wordplays, komplekse rim og en vanvittig historefortellingsevne. Selv husker jeg hvor bakoversveis jeg fikk av hans feature på Chris Browns “Look at me now” tilbake i 2011. En verdensplage som kan riste de fleste utesteder selv den dag i dag. 

End of the world og stjernepakka ensemble

Hans forrige utgivelse var oppfølgeren til fanfavoritten fra 1998: Extinction Level Event: The Final World Front. Et album som fordra hits som "Gimme Some More" og som gjorde at Busta tok sitt største steg til å bli en av golden era hip hops store GOATS. I E.L.E 2: The Wrath of God (hans forrige utgivelse, om det skulle være noe tvil) var bombastisk og høylytt som alltid, men også tungt tematisk med blant flere stikk til white supremacy og med verdens undergang som bakteppe. Tjohei! For unntak av noen kleine bars ble dette et prosjekt som fungerte godt som en oppfølgerplate, og det var interessant å se Busta bringe videre universet fra E.L.E. 1. Godt innpakket i deilig Busta Rhymes kaos. Men det var da, og nå er nå, og nå har vi noe helt annet. Dessverre.

Vinylpladen: Musik på vinyl

For å sikre hits-potensiale har Busta Rhymes tatt med seg Timbaland, Pharell Williams og New York-legenden Swizz Beatz som executive producers. Et lovende ensmeble som dessverre gir uttrykket “flere kokker, mer søl” bein å gå på. Fra tidlig i albumet skinner det tydelig gjennom at historiefortellingen er satt til side, og at alt som kan minne om en musikalsk rød tråd er bortgjemt. Dette er heller et album hvor fans kan p


lukke med seg noen favoritter og putte dem i spillelista si. Blockbusta, som forøvrig er et gøy albumnavn med et enda fetere albumcover, er med andre ord en salig blanding av både det ene og det andre.

På noen av låtene holder Busta det Busta-ekte. I løpet av alle de nitten låtene er det noen få  steder hvor man kan nyte leken flow over grove, (som i grovt brød, ikke “grovt mann”), jazzy east-coast beats. Som for eksempel i låt 17: Slide, for å starte på slutten. Dette er en av de bedre låtene på plata som kan minne om en tidlig 2000-talls clubbanger.

Feature-kaos

På den andre siden har vi en Busta Rhymes som forsøker å tale til ungdommen. Featurelista  kan nemlig minne om en “utsolgt på 24 timer Kadetten 2023 lineup”. Hele seksten av nitten låter kommer med features, og navn som Coi Leray, Young Thug og Kodak Black pryder tracklista. Generasjonscollabs som dette har vist seg å kunne fungere bra tidligere. Trillmatic med A$AP Mob og Method Man, eller Kingdom med Vince Staples og Common for å nevne noen. Dessverre gir samarbeidene på Blockbusta følelsen av at Busta er onkelen som har fått lov til å bli med onkelbarna sine på fest, og jeg synes Busta har lent seg litt for godt tilbake og latt ungdommen gjøre greia si.

Eksempelvis har vi låta med Coi Leray, "Luxury Life", som kun høres ut som versjon to av Coi Lerays smash hit “Players”. Beaten er funky, og fremføringene er helt brukbare, det blir bare for likt til å gi noe som helst form for musikal nytelse. Dette er tilfelle for de fleste av låtene. Låtene kunne like gjerne være låter på diverse album fra de respektive feature-artistene, med Busta Rhymes som feature istedenfor.


Låt nummer fire, OK med Young Thug, lider av nøyaktig samme problem.

Det er tatt i bruk de billigste triks, som halvprodda blåsere Young Thug har vært kjent for å bruke, for å få det til å høres mest mulig ut som en Young Thug låt. Og hva i alle dager skjer på låta med Quavo?? Personlig synes jeg dette er en av de bedre låtene, hvor både Quavo og Busta leverer, men den brå avslutningen mid-sentence er noe av det dummeste jeg har hørt på lenge. Etter flere lytt klarer jeg fortsatt ikke å skjønne om dette er et morsomt triks eller rett og slett en glipp fra produsentene sin side. 

Fillerlåter i huet og rævva

Et album med så mange som nitten låter er alltid skummelt, og jeg ble


umiddelbart redd for at kvalitet hadde viket for kvantitet når jeg så tracklista. Dette var definitivt tilfelle. I midten av albumet finner vi flere låter som er alt for stripped back for sitt eget beste. ROBOSHOTTA med Burna Boy, kanskje den dårligste sangen på hele albumet, lider av en tynn, repeterende, Tyga-aktig synth som aldri ros i land. Burna Boy gjør et hederlig forsøk med sin brautende synging, men selv ikke dette kan redde låta. Personlig er jeg noe overrasket over at låta made the cut i det hele tatt.

Verken fugl eller fisk

Blockbusta er Busta Rhymes sitt høflige forsøk på å gi stafettpinnen videre til neste generasjons hiphop, og h


an skal ha for å prøve. Et slikt prosjekt har mye potensiale og stor fallhøyde, og Busta havner dessverre på rumpa denne gangen. Det er verken fugl eller fisk, og Busta Rhymes med proddetrioen sin klarer ikke å få til det de prøver på: å lage et album for og med ungdommen.

Sjekk ut albumet her:

ANNONCE