Albumanmeldelse

Knirkete tivoliferd med musikernes musikere

Doggerel - Pixies

Pixies

Doggerel

Som en karusell med minst én skrue løs.

«Don't waste your time on me», lyder en av tekstene på åpningssporet «Nommatterday», og etterfølges av «I'm sure that you had your fair share, your fair share of me». Mens gitarene maler på som grunge-æraen fortsatt var i sin spede begynnelse, er jeg tilbøyelig til å være enig med Black Francis.

Problemet med musikernes musikere, som Pixies jo unektelig er, er at det ikke er lenge før de blir overskygget av sitt eget rykte og overgått av de som de har inspirert til å lage god musikk.

Om å tisse i fontenen
Men så skjer det noe når minuttviseren passerer dobbeltlinjen. Talesangen avsluttes. Temposkiftet og bassen gjør meg til en nikkende dukke. Black Francis informerer om at man ikke skal tisse i fontenen. Pixies er plutselig aktuelle igjen.

Og slik fortsetter det: vekslende mellom det monotone og sutrete og det medrivende og fortryllende. Selv om vokalen til tider er enerverende, er det nok driv i instrumentalen til at du ikke skal henge deg opp i det. De galopperende trommene på «You're Such A Sadducee» eller de surfy gitarene på «Who's More Sorry Now?» får meg til å slutte å gruble over at tekstene er for surrealistiske til at jeg i det hele tatt kan prøve å forstå dem.

Sukkerspinn på et shabby tivoli
«Haunted House» eller «Pagan Man» er begge en perfekt blanding av perkussiviteten til tyggegummipop og den rå energien til punken. Lyden minner om Ramones' samarbeid med Phil Spector og bringer med seg lukten av popcorn og sukkerspinn fra et shabby omreisende tivoli.

Jeg ville ikke turt å prøve karusellene for det er minst én skrue løs, men jeg tar frem platen igjen neste gang jeg vil forville meg inn i morohuset.

ANNONCE