Albumanmeldelse

En melankolsk natt på klubben

Cool It Down - Yeah Yeah Yeahs

Yeah Yeah Yeahs

Cool It Down

Etter ni år i dvale entrer Yeah Yeah Yeahs scenen på en dystopisk nattklubb og tar oss med inn i et filmatisk univers av angst, oppvekst, fare og coolness.

Helt siden jeg var 15 år og oppdaget Fever To Tell, og «Maps» og «Rich» ble spilt på repeat i flere uker, har Yeah Yeah Yeahs hatt en spesiell plass i hjertet mitt. De rommer de sinna, frustrerte følelsene som få andre band klarer å sette ord på for meg. Jeg har savnet faenskapen, råheten og det krasse, som Fever To Tell skildrer så glitrende, men med Cool it Down er de her i en ny drakt, med et mer modent lydbilde som passer perfekt inn i rocken så vel som popen anno 2022.

Albumet er en reise gjennom samtaler Karen O har hatt med sin sønn, der hun prøver å forklare hvorfor verden er som den er og tanker om hvordan det blir å etterlate han i den. 

Explosivt, catchy og stort
Det har skjedd mye i verden siden Yeah Yeah Yeahs debuterte med et brak i 2003. Albumet plasserte de midt i sentrum av postpunk-bølgen av band fra New York, som alle hadde denne ubestemmelige kulheten kun band fra New York innehar, som TV on the Radio, The Strokes, LCD Soundsystem og Interpol.

Trioen holdt det gående til 2013 og albumet Mosquito, før de tok en lang pause. Vokalist Karen O fikk barn, ga ut soloalbum og jobbet med filmmusikk. Gitarist Nick Zinner jobbet med Phoebe Bridgers og Amen Dunes og viet tiden til hardcore-sideprosjektet Head Wound City, mens trommis Brian Chase også ble forelder. Vi spoler raskt fram til 2020 og en verden som stoppet fullstendig opp. Medlemmene snakket sammen og skjønte at det faktisk fantes en mulighet for at de aldri mer ville kunne spille live. I 2021 bestemte de seg derfor for å komme sammen for å lage et album. Med seg fikk de «husprodusenten» Dave Sitek.

Resultatet ble Cool It Down.

Coming-of-age-film-aktig
Bandets femte studioalbum starter med «Spitting Off the End of the World», der de har samarbeidet med Perfume Genius, og høres ut som tittellåta til en hvilken som helst coming-of-age film.

Det er en genial hyllest til verdenen hun lar sønnen hennes vokse opp til å arve, leve og forholde seg til. Det er en mektig, storslagen låt, som best kan beskrives som følelsen av en svett kjøretur gjennom skarpe svinger og oppover bakker som steiler høyere enn følelsene selv kan variere i høydemeter, en sigarett i munnen, vind i håret, hender som griper etter den urene luften mens du prøver å komme deg opp bakken, oppover, oppover mot verdens ende. Ah, man blir nesten andpusten.

Vil tilbake til den mørke klubben
«Lovebomb», som umiddelbart kan minne om noe Goldfrapp eller Portishead kunne stått bak, er en stille bombe av dype trommer og strykere, som pakker det hele inn til en komfortabel og trygg klem. Det er drømmende, slående og vekkende, alt på en gang, og det føles slik jeg vil at drømmepop skal føles. «Fleez» er mer rockete og utforsker hvor langt man kan tøye alt-rock grensen til at det fortsatt fungerer innenfor klubb-kulhetens snevre rammer, før de roer tempoet på «Blacktop», som med sitt duvende, behagelige beat under Karen Os særegne stemme er albumets såreste låt med færrest ord, som likevel roper høyest.

Alt er ikke like bra her. «Wolf» er en anelse for mye «The Weeknd med Pet Shop Boys-synth» til at jeg klarer helt å bry meg. «Burning» vil norske lyttere nikke gjenkjennende til og tro at «hey, de sampler Madcon jo!», men nei - de gjør ikke det vettu. De låner begge fra The Four Seasons' «Beggin'» fra 1967, men det betyr ikke at noen av de er bra. Vi trenger ikke Yeah Yeah Yeahs på treningsstudioet, vi vil tilbake på den svette, møkkete klubben. «Different Today» er en helt grei, uptempo poplåt, som i litt for stor grad bærer preg av at noen kanskje har hvisket de i øret at det trengs en mainstream fyll-låt til de mange håpløse «In the mood for a workout» autogenererte spillelistene på Spotify.

Verdens ende er ikke så skummelt lenger
Siste ut er «Mars», som er en kort, fantastisk låt. Karen O snakker med sønnen sin - «I asked my son what I looked like to him/'Mars', he said, with a glint in his eye». Det er et tandert, vakkert dikt, som runder av albumet på en perfekt måte.

På sitt beste er Yeah Yeah Yeahs storslagen pop, som evner å se like mye bakover som fremover, samtidig som de klarer å sette fingeren akkurat på det som er lyden av 2022. Albumet har sine opp og nedturer, men det går egentlig fint, for verden er ikke perfekt i 2022, langt ifra. Med Cool it Down har de både funnet tilbake til det som fungerte så sabla bra i 2003, samtidig som de klarer å beskrive sinnet og frustrasjonen de fleste føler over en verden som går til helvete anno 2022. Yeah - velkommen tilbake.

ANNONCE