Konsertanmeldelse

Halloween! Aliens! Wet Leg!

Wet Leg

Parkteatret

Wet Legs andre konsert i Norge bød på glimt av seriøsitet, men ble dessverre overskygget av tull.

Isle of Wight-duoen Rhian Teasdale og Hester Chambers har vært en snakkis i rockeverden siden fjorårets sommerhit «Chaise Lounge». Debutalbumet Wet Leg fikk også mye ros, spesielt etter hyllest fra selveste Iggy Pop.

Sjarmen med Henry Holmes på trommer, Ellis Durland på bass og Joshua Omead Mobaraki på gitar og synth er at alle er kompiser, alle henger og alle kødder, og det resulterer i en hjemmekoselig stemning på scenen. Til tider muligens litt for hjemmekoselig, da småprat mellom bandmedlemmene gjør at publikum innimellom føler seg overflødige på festen.

Et utsolgt Parkteatret er denne mandagskvelden til min store overraskelse fylt av middelaldrende, hvite menn, noen voksne damer og svært få fra min egen yngre generasjon. Det merkes, for Rhiannon og bandet er interne i humoren og tekstene handler for det meste om den kjipe gutten i bandet og at de hater festen og bare vil ha pils. Jeg er usikker på om Geir (49) sang med.

Foto: Alf Simensen
Foto: Alf Simensen

Smakebiter fra nytt album
De starter råsterkt, med entré på en røykfylt scene, creepy halloween-musikk og kun en svart liten kråke som pynt, før «Being in Love» kjøres i gang. Bandet er kjent for sine sjarmerende sceneopptredener, og som en som så de på Loaded-festivalen i sommer, visste jeg hva jeg gikk til. Men den latterfulle og fnisete pratingen mellom låtene skled mer og mer ut. Skal man kle seg ut som grønne, røde, blå aliens og samtidig bli tatt noenlunde seriøst, så må man stå i det. Skru ned den interne køddinga et par hakk, så er Wet Leg et helt strålende liveband.

«Wet Dream» og «Convincing» fra debutalbumet leveres likevel overbevisende og Teasdale og Chambers har tidvis publikum i sin hule hånd. To nye låter følger, først «Obvious» som tar tempoet ned, samtidig som Teasdale leverer en utrolig sterk vokal som senere kulminerer i et fantastisk, opera-aktig refreng. «I Want to be Abducted (by a UFO)» er også en umiddelbar hit som jeg gleder meg til jeg kan rocke til i egen stue. 

Foto: Alf Simensen
Foto: Alf Simensen

Det som kan gå galt, går galt
Men så skjer det som Teasdale fryktet kunne skje. Hun mistet øremonitoren sin, fikk et latteranfall og klarte ikke spille «Piece of Shit», og lekepistolen som var festet på låret hennes fikk hun ikke løsnet. Etter at hun har beklaget til publikum og bandet, og spurt om vi kan hoppe rett til neste neste låt, fortsetter dessverre useriøsiteten.

Tullet smitter og det er mye fnis og fjas fra et publikum som bare vil rocke og føle seg rare og hjemme. «Too Late Now» får heldigvis liv i publikum igjen da vi får glemme alle bekymringer og skrike at alt vi egentlig trenger er et boblebad for å leve det gode liv. 

Aliens skuffer, Wet Leg imponerer
Da lysene slås på og røyken har lagt seg sitter man igjen med en følelse av at dette kunne vært ekstremt bra, men at det bare ble med et nesten denne gangen.

Wet Legs livsbejaende rock druknet for ofte i aliens-kostymene og småsnakk mellom bandmedlemmene, til tross for at de mellom slagene leverte et tight og svett sett som imponerte. 

ANNONCE