Darkthrone makter ofte å søke seg frem til nye trakter fra et utgangspunkt i metallisk klassisisme. På «Astral Fortress» er søkelyset fullt påskrudd, selv om de nøler litt med å følge veien som vises.
Hele 30 år har gått siden slippet av A Blaze in the Northern Sky, hvilket av de fleste er regnet som den første svartmetall-platen fra den norske andrebølgen. Med denne skiva – samt de to som fulgte – kan det sies at Darkthrone definerte undersjangeren i sin reneste form; visuelt således som musikalsk. Det var selvfølgelig mange andre aktører som spilte sentrale roller i utviklingen av den norske andrebølgen, men om man nevner ordet «svartmetall» i dag vil nok mange mane frem et bilde av nettopp denne skiva. Om ikke på grunn av det ikoniske svart-hvitt coveret, så på grunn av den støyende, lav-oppløste produksjonen eller gitarenes stormende isvinder.
Om så uttrykket som Darkthrone var med på å skape har levd et godt liv i det nye millenniet, har bandet selv i stor grad lagt det bak seg. I likhet med de andre norske kjempene fra 90-tallet har bandet virket kreativt rastløst, og resultatet er en massiv og variert diskografi med en naturlig og gradvis utviklingskurve fra skive til skive. Fra opprinnelsen i banebrytende døds- og svartmetall har veien tatt oss gjennom både svartpønk og mer tradisjonelle heavy metal/doom-fakter; alt uten å miste bandets låtskriver-signatur av syne.
Og det er i sistnevnte uttrykks-landskap vi finner Darkthrone i 2022. Fra og med slippet av The Underground Resistance i 2013 har episke trad-tendenser og sakteflytende doom fått stadig større innpass i bandets musikk, hvilket fungerer godt i samspill med førstebølges-svartmetallen som har utgjort bandets ryggrad i senere tid. Følelsen av at bandet reiser bakover i tid har blitt kraftig forsterket siden de begynte samarbeidet med Chaka Khan Studio i Oslo, som utstyrte fjorårets Eternal Hails...... med en tåkete produksjonsjobb som på én og samme tid oste av støvete kjellerarkiver og tidløs mystikk. På Astral Fortress er musikken til Darkthrone nok en gang hentet frem fra tåken, om så den tidløse mystikken gjenstår.
Atmosfæriske nyvinninger
Singelen «Caravan of Broken Ghosts» fungerer på mange måter som en miniatyrutgave av plata som helhet. Over syv minutter reiser vi gjennom åpningens hjemsøkte stemningslandskap, broens byksende fartsmetall og avslutningens klimaktiske dødsmetall-riffing – stødig ledsaget av Nocturno Cultos hese utrop. Det stemningsladede terrenget som åpenbares på «Caravan» er en sjeldenhet i Darkthrones musikk, ettersom duoen som oftest er for travle med å kverne ut klassiske, Celtic Frost-inspirerte riff til å etablere atmosfæriske lommer. Låter som «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times» viser at bandet fremdeles vet å lene seg på gamle riffkunster, men Astral Fortress som helhet er langt mer innhyllende og transporterende enn Darkthrone har tendens til å være.
Ingen låt eksemplifiserer dette bedre enn den ti minutter-lange «The Sea Beneath the Seas of the Sea». Akvatisk gitarklimpring leder oss inn i den samme dimensjonale riften som åpnet seg på slutten av «Lost Arcane City of Uppakra» på Eternal Hails..., før en serie langstrakte, lineære riff transporterer oss til låtas enkle men effektive klimaks. Synthen som så vidt snek seg inn på fjorårets skive har nå blitt en essensiell brikke i låtkonstruksjonen, og skivas A-side får et høydepunkt som ruver høyt i Darkthrones nyere utgivelses-historikk.
Uforløst potensiale
Dessverre har skivas B-side problemer med å følge opp dette gjennombruddet på en god måte. «Kevorkian Times» og «Eon 2» er begge sterke låter – spesielt sistnevnte med sine harmoniserte ledegitarer er en nydelig skamløs hyllest til tradisjonell metall, men jeg savner en mer substansiell finale som gjør nytte av bandets nyanskaffede atmosfæriske verktøyer. «Eon 2» inneholder definitivt råmaterialet til en mer utvidet og vektig komposisjon, så jeg kan ikke annet enn å oppleve låta som en forhastet og uforløst avslutning på en ellers sterk skive.
Astral Fortress føles dermed ut som en mellomstasjon i en pågående reise for Fenriz og Nocturno Culto. Utviklingskurven fra og med Eternal Hails...... er preget av et gradvis tilspissende fokus på atmosfære, hvor synthen åpner nye muligheter for utforskning for de to låtskriver-veteranene. Darkthrones nye skive føles på ingen måte som et definerende endepunkt i denne utviklingen, så håpet er at bandet løsner på tøylene og går enda dristigere til verks på sin neste utgivelse. Like fullt er Astral Fortress en spennende og tidvis trollbindende plateopplevelse, og atter en solid utgivelse fra den norske ekstremmetall-institusjonen.
