Som om noen har kastet et album av Frank Ocean inn i en tørketrommel og trykket på start.
I 2019 slapp Tobias Grønborg aka Doglover95 sitt selvproduserte debutalbum Love. Nå er han tilbake med et ambisiøst andrealbum, der sjangergrensene viskes ut, med bidrag fra Fredrik Høyer, Konradsen, Marianna Sangita, musikere i Pom Poko, TacoBitch, Benedikt, Skaar, Nothing Personal og flere.
Spennende og givende
Det er snakk om avantgardistisk konseptmusikk. Med sitt emosjonelle og humørsyke lydbilde tar Doglover95 oss denne gangen gjennom det som en kan beskrive som litt av et prosjekt, både for skaperne, og for de som lytter. Dette er et album som krever sin tålmodighet, da musikken består av et rikt og ekstremt variert lydbilde, og Doglover gir oss nok av vendinger og variasjoner til at man sjeldent føler seg trygg på hva som venter en bak neste strofe. Tar man seg tiden til å bli bedre kjent med albumet, finner en alt fra hubro-jazz, til det som kan minne om slampoesi, komplekse komposisjoner og lydbilder, sammensatt av elementer fra diverse både elektronika, pop og jazz.
«Citylights» viser oss hva vokalisten kan oppnå når han stripper ned sine komplekse komposisjoner. Den rene, såre stemmen, akkompagnert nærmest utelukkende av elgitar, kler ham godt og viser tydelig hvor enkelt vakre melodier han er i stand til å produsere. Bruken av et eksperimentelt lydbilde og hyppige interludes kan få en til å sende tankene i retning av Frank Oceans moderne klassiker Blonde. Men i Grønborg sin verden, er de tar elektroniske og instrumentelle arrangementene langt mer plass og fokus, enn den rendyrkete vokalen.
Men har du tid til alt dette?
«Am I just passing time, or is time passing me?» blir formidlet av en forvrengt, lys vokal, over et tikkende rytmisk fundament, i låta «Direcshion». Her ser man et glimt av spennende forening av tekst og instrumentelle avgjørelser. Dessverre er disse styrkene såpass tett pakket inn i de rastløse og overveldende arrangeringene, at det blir vanskelig å gripe tak i dem når de først forekommer.
Ved flere anledninger glir Doglovers rapper og tekster seg inn i slike eksistensielle funderinger over relativitet og tidens funksjoner. Men mer enn at dette føles som et bestemt fokus, glir denne tematikken inn og ut som små blaff, innhyllet av tekstfokus som ser litt i alle retninger. Slik fremstår også det tekstuelle litt inkonsekvent, og bidrar heller til det litt for fragmentariske inntrykket, som albumet generelt lider av.
Det kan virke litt som om Doglover kunne bestemt seg for hvilken sjanger som helst, men sliter å velge hva han har mest lyst til. I stedet for å bestemme seg for én kan B-sides oppfattes som et forsøk på å favne dem alle. Helhetlig oppleves albumet litt som å bevege seg gjennom en industrialisert grotte. Det drypper noe fra taket, og lyden av et maskineri ligger stadig og ulmer, tidvis fremtredende, tidvis subtilt. Etter å ha beveget seg gjennom albumet en rekke ganger, er man stadig ikke kjent med dens mørke veier og vendinger, en vet ikke hvor man skal. Baksiden ved å favne såpass mye er at det ofte blir vanskelig å henge med. Tross flere avslappende høydepunkt, som nevnte «Citylights», og avslutningssporet «Good friends», gjør de kompakte mellompartiene at man lett mister kontakt med musikken og distanseres fra den.
