Den kolektive opplevelsen

Dubioza Kolektiv kommer fra to utsolgte konserter i Skandinavia når de trer ut på Cosmopolite Scene. Også denne konserten, som er en del av festivalen Oslo World, er utsolgt. Det bosniske bandet har en enorm gjennomslagskraft. I løpet av den nesten to timer lange opptredenen blir det få pusterom, knedrepende hopping og et udødelig engasjement for saksofonsoloer, uansett om det er for fjortende gang. Dette er festmusikk med tyngde. 

Balkan, marihuana, Balkan!
Kveldens setliste er en ode til bandets diskografi. De åpner med den engelskspråklige hitlåten U.S.A, som på mange måter koker ned gruppens uttrykk både sonisk og lyrisk. I likhet med landet de kommer fra, er musikken er blanding av mye, med tre dominerende sjangre: hip-hop, ska og rock, idrysset en mer rendyrket reggae, bosnisk folkemusikk og elektroniske impulser. Låtene «Eurosong», «Free.MP3 (The Pirate Bay song)» og «Volio BiH» er få, av mange, eksempler på hvor lyrisk kompromissløse låtene er, med sin sarkastiske og direkte politiske bevissthet. 

Der bandets tidligere diskografi siktet seg inn mot den Balkanske diasporaen, og marihuana, har de i senere tid lent seg mer på Vestens mer generelle bekymringer og popkulturelle fenomener, og marihuana. Låten «Boom», som tar for seg den amerikasentriske tankerekken Kennedy – Bigfoot – Bin Laden – NASA, virker å dryppe av ironi, pakket inn i en inderlig fremføring: Everybody says / that the end comes soon
/ Boom shakalaka boom. Den amerikanske linsen vi ser virkeligheten gjennom står for fall. 

Disse bekymringene, den sosiale bevisstheten så mange har adoptert fra USA, har kulminert i albumet #fakenews fra 2020, med en tittel som sier sitt om det. Men kveldens utdrag fra platen, med låtene «Space song» og «Take my job away», er kanskje også konsertens svakeste.

Når musikken til bandet blir en isolert opplevelse, føles det tidvis litt bakpå tematisk sett. Flere av låtene lener seg på tidssensitive og aktuelle hendelser, og tekstenes direkte og kommenterende stil gjør at låtene i kjølvannet av aktualiteten får lite å gå på. Melodisk er låtene også veldig like, i åpningen av kveldens opptreden glir de tre første låtene sømløst inn i hverandre om en ikke tar språket i betraktning. Trommisen holder samme rytmemønster i nesten to timer. Det er denne kompromissløse enveiskjørte stilen som gjør at Dubioza Kolektivs hovmod står for fall, om ikke litt på skakke. 

Samspill på alle plan
Likevel reddes Dubioza Kolektiv inn av det skyhøye energinivået, som aldri minsker. Koreografien på scenen er av den typen som er nøye planlagt, men hadde sett stiv ut hvis de ikke var så komfortabel med både hverandre og sine roller på scenen. Ikledd bandets karakteristiske gule fotballaktige uniform er alle uniforme, et slags symbol på samspillet. Hver overgang, break og sketsj sitter som støpt.

Det kontrære uttrykket de ønsker å formidle underbygges av effekter som plakater, bannere og appeller på norsk. I tillegg tvinges de til å bryte med sitt eget, mer ensformige lydbilde, når de spiller cover av «Don’t worry, be happy» og «The rockafeller skank». 

Når bandet går av scenen for siste gang, har alle konsertklisjeer utfoldet seg. Alt utenom en moshpit i hvert fall. Halve salen har vært oppe på scenen for å danse, alle har lyst opp salen med mobilene sine, en har prøvd å stagedive og allsangfaktoren har vært overdøvende. 

Jeg bruker store deler av konserten på å flytte meg fra sted til sted i salen, for å skygge banen for ektefølte gjenforeninger mellom gamle venner, å ikke blir sparket i leggen av noen svært engasjerte hobbydansere og teste om jubelen over saksofonsoloene kan være lunken et sted. Men jeg havner aldri utenfor kjernen av det hele hele, uansett hvor langt bak jeg ender opp. 

Dubioza Kolektiv er skremmende seriøs lekenhet, med en eklektisk sammensetning av sjangre som forsterkes og blomstrer i konsertformatet.