Albumanmeldelse

ANMELDELSE: Et overflødighetshorn av et album

Zeit - Rammstein

Rammstein

Zeit

Rammstein har pusset trollspeilsplintene og gyver løs på optimaliseringssamfunnet. Øst-Berlins beste bråkebøtter er tilbake med enda et godt album. 

Ingen er nøytrale til Rammstein. Siden debutalbumet kom for 28 år siden har de vekket begeistring, avsky, og både hjertelig og usikker latter hos millioner av fans og skeptikere verden over. Som et av verdens største ikke-engelskspråklige band og Tysklands største kultureksportør, er nytt materiale fra bråkebøttene fra Øst-Berlin intet mindre enn en begivenhet. Spørsmålet er om Rammstein, som har en så tydelig estetikk og fanbase klarer å fornye seg og innfri forventningene på sitt åttende album.

Første singel fra det nye albumet er en tung, eksistensiell ballade om tidens nådeløse fremmarsj, aldring, tap og død, og jeg innrømme at jeg da i et Augenblick av tvil spurte meg om gutta rett og slett var blitt gubbefilosofiske nå som flere av dem nærmer seg 60. Bandet har aldri veket unna de helt store temaene, men det var noe så alvorstungt og nesten overhøytidelig ved tittelsporet «Zeit», som fikk meg til å lure på hvor spennende dette egentlig kom til å bli.

Men så slapp de andresingelen «Zick Zack» i midten av april og alle mine bekymringer stilnet. Kulturtvisterne og sjefsestetene leverer her et fyrverkeri av et frontalangrep på skjønnhetstyrrani og selvoptimaliseringssamfunnet.

Begge disse singlene har forresten helt fantastiske musikkvideoer – mini-operaer i kjent stil.

Slikker lytteren i øret
Albumet Zeit viser seg videre å være på sitt beste når vokalist Lindemanns forføreriske og fryktelige baryton får stå fullstendig i sentrum. Han skifter fort fra klagende, emosjonell preken, til nærmest å stikke tunga gjennom anlegget og slikke lytteren dypt i øret. Jeg føler jeg får øret knadd i sporvekslingene mellom bastante kommandoer og brunstige, buktende fraser og kjenner dusjen av spytt hver gang han synger en “r”.

I åpningslåta presenterer Rammstein seg som «Armee der Tristen». Det er en hyllest til nihilismen og tungsinnet, som bandet har gjort til sitt varemerke. Bli med og marsjer i vår depressive hær, messer frontmann Lindemann diabolsk, og bandet, eller hæren, roper “Komm mit!”, mens feite, suggererende synther trekker lytteren uimotståelig inn i marsjen. Det er herlig syrlig!

Balladebonanza
Påfallende mange av låtene på albumet er ballader. «Zeit», «Schwarz», «Meine Tränen», «Lügen» og «Adieu» har alle langsom beat, lengre fraser og grandiost lydbilde som bygger tett opp rundt Lindemanns fengslende vokal. Han synger enklere og mer melodisk enn på mange av de tidligere albumene og tankene mine går derfor til låter som «Seemann» (1994) og «Mutter» (2001).

Dette fungerer svært godt, for kontrasten til de mer giftige og farlige partiene blir desto større. Det er også noen overraskende innslag av autotune på «Giftig» og «Lügen», som er kjempevellykkede.

Dikter Lindemann i storform
Magien ved Rammstein ligger for meg i hvordan de navigerer dette sinnsykt tunge, hypermaskuline lyd- og idéskipet med den største letthet. Zeit inneholder en salig blanding av eksistensielt tungsinn (som i «Zeit», «Meine Tränen» og «Adieu»), tilsynelatende ren underbuksehumor («OK» og «Dicke Titten»), BDSM-Sturm und Drang og samfunnskritikk («Zick Zack» og «Angst»).

Alt sammen utført i en tvetydighetens estetikk som gjør sitt ytterste for ikke å la seg plassere eller tas til inntekt for noe annet enn seg og sitt. Selv om Rammstein flere ganger har hevdet at de ikke har noen agenda med musikken sin, har de likevel fått en posisjon som samfunnsdiagnostikere, som gjennom å forvrenge og forstørre ting ut i det absurde, setter det på hodet.

Et unntak fra tvetydigheten er «Angst» som plasserer seg tydelig i den tyske debatten om flyktningpolitikk og fremmedfrykt. Musikkvideoen kan som alltid anbefales. Å se bandet spille paranoide og bevæpnede forstadsfedre i strikkevest, er kostelig.

I praksis tyske russelåter
Få andre band har like mye erfaring som Rammstein med å balansere på grensen til det idiotiske – og det er nettopp når de risikerer å plumpe at det blir best.

«OK» og «Dicke Titten» er i praksis tyske russelåter i hard innpakning. Men hvor bandet virkelig har lekt seg med produksjonen, med både kor og ompaorkester og hvor Lindemann briljerer tekstlig i kontrastene mellom det helt direkte og det deilig insinuerte.

«Dicke Titten» kan selvsagt høres som bare en enkel og tøysete låt om å være en mann med enkle behov, men er også en åpenbar latterliggjøring av tysk oktoberfestkultur med dens overseksualiserte kostymer, hornmusikk og institusjonalisert dårlige kvinnesyn.

Et overflødighetshorn av et album
Rammstein har alt i alt laget et album som er umiskjennelig Rammstein, men som likevel ikke oppleves forutsigbart eller formelbasert. Bakgrunnen for dette er en sterk emosjonell kjerne i låtene og leveringen, ektefølt desperasjon og håpløshet og bøttevis med brunstig maskulin energi.

Rammstein har ikke spart på noen virkemidler på Zeit, med reinspikka rockelyd (med ekstremt deilige trommer) som brytes opp av poppete synther, stor orkestrering og ekspressiv autotune. 

Det er et overflødighetshorn av et album. Og jeg elsker det.

ANNONCE