Konsertanmeldelse

Monsterfest under industrialkatedralen

Rammstein

Bjerke Travbane

Norges største konsert er unntakstilstand for de fleste. For Rammstein er det en selvfølgelighet.

Ventetiden har vært vond og lang for de av oss som kjøpte billetter for å se Rammstein helt tilbake i 2019. I mellomtiden har bandet og arrangørene utsatt og utvidet ved flere anledninger.

Til slutt står vi igjen med den største konserten (med betalende publikum) i Norges historie, og hvilken konsert det er! Stemninga er trolsk over et tåkelagt Bjerke denne sommerkvelden, og etter et nok så overflødig oppvarmingsshow er det endelig tid for de tyske industrialheltene.

Rammstein sparker i gang med åpningssporet fra siste plate. Kanskje ikke den største publikumsvinneren, men en perfekt låt til å akkompagnere det gravalvorlige kirkespiret av en scenerigg som strekker seg mot himmelen som en kjempefallos. Dronende synth-toner, forførende basslinjer og et tungt tøffende gitarriff. Som om dystopimelankolien ikke var påtagelig nok blir den også satt ord på av frontmann Till Lindemann, hvis Bühnendeutsche baryton er stødig som bare tysk tungindustri kan være.

Foto: Willy Larsen / willylarsen.no
Foto: Willy Larsen / willylarsen.no

Grusomhet i trygge omgivelser

Det er egentlig ganske imponerende at Rammstein er såpass bredt anerkjente som de er. Vel greit er det at låtene «Zick Zack» og «Sehnsucht» er fengende som bare faen. At marsjtakten til «Links 2-3-4» gjør det umulig å ikke følge hodeløst med forsterker låtens antiautoritære budskap. Dette er ikke så mystisk.

Det som overrasker, er hvor lett det faller Rammstein å servere møkkete ufyselighet på en måte som gjør det umiddelbart tålelig for et bredere publikum. Et av kveldens store høydepunkt er tungvekteren «Puppe», hvis dundrende refreng beskriver en syk liten gutt som gjør unevnelige ting mot en dukke, mens fremmede menn gjør unevnelige ting med hans prostituerte søster i naborommet. Kanskje går det tyske språket over hodet på publikum, men den brennende barnevognen på scenefronten gir ikke mye rom for hygge. «Es geht mir nicht gut» skriker Lindemann fortvilet.

Foto: Willy Larsen / willylarsen.no
Foto: Willy Larsen / willylarsen.no

Det er, etter min mening, dette som gjør Rammstein til et band i verdensklasse. Den utrolige dominansen de utøver mot sitt publikum. Til luguber metallfrontmann å være gjør Lindemann tidvis meget lite ut av seg. I de instrumentelle partiene trekker han seg ofte tilbake, med hendende foldet bak ryggen og hintet av et sleipt smil i munnviken. Han trenger ikke fyre opp publikum.

Å lokke 60.000 mennesker til underkastelse i skyggen av industrialkatedralen er BDSM-Papa Lindemanns fremste bragd.

Fortjent billig moro

Når Rammstein endelig er fornøyde med å ha dratt oss alle ned i dritten, og skriftemålet er fullendt, er det derimot tid for fest og feiring. Mens resten av bandet tar en velfortjent pause trer sologitarist Richard Kruspe inn i rollen som EDM-DJ og letter på stemninga med en dansbar feelgood-remix av «Deutschland», som må sies å være bandets største hit i senere tid.

Herfra sitter bangerne som perler på snor, og feststemningen sitter løst. Særlig i de mer synth-drevene partylåtene som «Radio», «Auslender» og «Pussy». Vi får også være med å synge karaoke når teksten til «Engel» settes opp på storskjerm. Det er kanskje litt billig, men vi har fortjent litt billig moro på dette tidspunktet.

Det er pyroekstravagansa, konfettikanoner og gummibåter. Det er kjempepeniser et gresk teater verdig. Når de til slutt stemmer til adjø, med sangen «Adieu», er det nesten så man får lyst å grine for at det er over.

Norgeshistoriens største konsert er fullendt, og vi skal være glade at det var akkurat denne.

 

ANNONCE