Et slag uten kraft

I et av de mest patetiske publikumsfrieriene til dags dato smeller Five Finger Death Punch (5FDP) like greit i gang med den norske nasjonalsangen over høyttaleranlegget, før vokalist Ivan Moody entrer scenen iført norsk landslagsdrakt. I seg selv ikke så galt, men det er symptomatisk for bandets innstilling. Kultur for Five finger death punch er ikke noe som må jobbes for. Det har ingenting med historie, tilhørighet eller hardt kreativt arbeid å gjøre. Kultur er det som kan printes, masseproduseres og konsumeres ved merch-boden.

 Et velrettet slag mot den gode smak

Det virker likevel å være god stemning blant publikummerne på Tons of Rock når Moody og gjengen drar i gang. Hvorfor er uforståelig for meg. Han er en beint frem OK sanger, og en helt elendig rapper. Kanskje er det nettopp fordi de hoiende karaokerefrengene er fullstendig uten brodd at absolutt alle følger med? Av og til hiver han seg også i growlingen selv om han ikke kan det heller. Alt skal kokes ned til minste mulige fellesnevner av gjenkjennelighet.

Sangtekstene er en serie med selvmedlidende tirader over hvor tungt det er å slåss med indre demoner som de har resirkulert fra Metallicas «Enter the sad man». At en Five Finger Death Punchs mest kjente låter «Bad Company» er en de ikke har skrevet selv er upåfallende.

I dette tribalmaskoramaet handler det ikke om hva du gjør, men om hva du kan selge. Over en serie med 14 låter rekker Andy James å spille den samme gitarsoloen 15 ganger, og gitarlyden er så blass at det virker som den er strenget med plast. Hva er forresten poenget med å posere med en 7-strenger hvis man uansett bare spiller på seks? 

All filler, no killer

Hva er egentlig vitsen med Five Finger Death Punch? Hva er det de prøver å skape her? Det hele fremstår i grunn som en vanvittig pastisj over usikker machismo. Det er bare å flette skjegget sitt i dreads, kle seg paramilitært og belme nok Monster Energy så skjønner ingen at én er helt hul på innsiden, eller?

Hva er det tenkt at vi skal tolke ut av Moodys utsagn der han poserer med signerte balltrær: «I’ve got two bats with me tonight! You all know what that means … There are some pretty ladies in the audience tonight.» Sier han før han kaster første balltre ut i mengden. «I’ll let you figure out the rest …» Alt dette fra en mann som ved mer enn én anledning har blitt arrestert for voldelig atferd mot kvinner? Det er som om ordene hans ikke betyr noen ting, eller at de er fullstendig løsrevet fra den umiddelbare virkeligheten.

Folk har klart å enes om at Nickelback og Kid Rock er helt jævlige. Limp Bizkit er i det minste ærlige om hvor hardt de suger. Hvorfor er 5FDP annerledes?

Til slutt en fattig trøst

Etter tre dagers feiring av en variert og mangfoldig subkultur er Five Finger Death Punch et temmelig tragisk eksempel på hva det hele munner ut i. Jeg vil dog avslutte anmeldelsen med å minne folk om at det fremdeles er noen band der ute som lager ekte musikk. Bandet som fikk åpne lørdagens Tons of Rock skulle ha vært dem som avsluttet festivalen. Five finger death punch er keiserens nye klær personifisert. De er det som skjer når ingen stopper opp og spør.