Albumanmeldelse

Høy fallhøyde når ikoner lager papparock av klassikere

18 - Jeff Beck & Johnny Depp

Jeff Beck & Johnny Depp

18

På tross av håndverket faller det platt til jorden.

Jeff Beck legendariske håndtering av gitaren fortjener å bli nevnt i samme setning som, tja, si David Gilmour. Og etter alle skandalene som har omringet Johnny Depps eksistens de siste årene, kan man ikke håpe på så mye annet enn at livet nå skal behandle ham litt godt.

Men når disse to skal tolke en haug med klassikere, er fallhøyden skyhøy. Derfor gjør det ekstra vondt i sjelen når resultatet høres ut som et tamt samlealbum kjøpt på en bensinstasjon tidlig på 90-tallet, gjerne bare for å teste CD-spilleren i pappas nye bil.

Du trenger ikke å være Beach Boys-fan for å innse at storheten til sangene deres skyldes harmoniene og backingvokalen. Det er derfor ingenting som rettferdiggjør eksistensen av et cover hvor vokalen er byttet ut med en gitardel, som på «Don't Talk (Put Your Head On My Shoulder)». Å lage en cover av «Stars» viser også en mangel på selvinnsikt. Til tross for det dyktige håndverket faller det pladask.

Mørk destruktiv energi

De to selvskrevne låtene er heller ikke nok til å sette Johnny Depp på kartet som låtskriver. «Sad Motherfuckin' Parade» er ganske intetsigende til tross for sin mørke, destruktive energi, mens «This Is A Song For Miss Hedy Lamarr» forsøker å trekke i en episk retning, uten hell.  

Sporet som skuffer minst er Lennon-coveret «Isolation», men også tolkningen av Velvet Undergrounds tungvekter «Venus In Furs» holder akkurat til målstreken. Felles for dem er en råere, mer dekadent gitarlyd. Dessverre kan ikke det samme sies om den matte telefonkøversjonen av Marvin Gaye-klassikeren «What's Going On».

ANNONCE